Gå til sidens hovedinnhold

Jan Inge Almvik til minne

MINNEORD:

Da var reisen over, Jan Inge. Det ble en strevsom tur, men du klagde ikke. Bare du og kattene fikk være i fred, var ting greit for deg. Det lille huset ditt i skogen var ikke akkurat som i eventyret, men du trivdes der sammen med dine firbente venner. Og de var virkelig dine venner. Kattene likte ikke fremmede, for når jeg kom inn hos deg spratt en eller to ut vinduet som alltid sto åpent. Eller så kunne vi ane ett eller flere par smale øyne i en mørk krok som mistenksomt gransket inntrengeren. Men hos deg var de trygge. Og det hadde de all grunn til.

Som så mange i Namsos har jeg kjent deg hele livet. Det trodde jeg iallefall. Men når jeg ble kjent med deg på ordentlig, forsto jeg at jeg ikke hadde kjent deg i det hele tatt. Jeg kjente han fyren med hjemmetatovert hakekors på hånda. Han som provoserte og skremte, viste seg å være en helt annen, bare jeg la min forutinntatthet til side. Ikke for det, vårt vennskap hadde sine prøvelser, men det taklet vi greit. Dine frustrasjoner måtte noen ganger komme til utløp, og det kunne være vanskelig for andre å forstå din fremferd. Men du forsto ikke hvordan andre opplevde deg helt selv heller. Du forble i ytre bane gjennom hele mesterskapet som kalles livet, så pokalen fikk du aldri.

I perioder hadde vi relativt mye omgang, andre perioder mindre. De siste årene møttes vi ikke så ofte. Men i sentrum var du jevnt og trutt, og da skulle det godt gjøres å ikke treffe, for ikke si truffet av, deg der du kom susende med flagrende hår. Besøkene hjemme hos deg ble mer sporadisk, bortsett fra lille julaften. Den har vi hatt sammen i mer enn 20 år. Få ting her i verden gir så sterkt og tydelig bilde på hvor tilfeldig livet er som lille julaften i Bråten. Det kan ikke helt settes ord på verken gleden og tristheten man føler ved å komme hjem til eget hus der ens familie på alle måter er et helt annet sted. Du spurte alltid etter ungene, og nevnte de alle tre ved navn for å få vite alt hva de drev med. Du var også tydelig på at veien de valgte var bra, og det passet for de. Du var oppriktig interessert i dem og deres liv. Men sist jeg besøkte deg, viste jeg en filmsnutt der en av guttene hoppet fallskjerm. Da ble du nesten provosert fordi dette var bare tull å utsette seg for. Du ville ikke se mer av det idiotiet. Beskjeden fra deg var klar; få han til å slutte med det der! Aldri hadde du noe spesielt ønske om julegave, bortsett fra én gang. Du skulle så gjerne hatt et stort bilde av alle tre for å henge på veggen.

Vi hadde mange fine, og morsomme samtaler. Du var reflektert og svært kjapp i replikken. Det som provoserte deg mest var om noen hadde gjort urett mot barn. Dette var et tema du alltid kom tilbake til om det var ting i nyhetsbildet som pekte i den retning. Din barndom og oppvekst var resultat av mange ting, og ditt liv var igjen preget av det. En tid der stigmatisering og sosial tilpasning var svært variabel, og vest i Namsos var ikke nødvendigvis beste vestkant. Vi får håpe det er enklere i dag, selv om utfordringene fortsatt er mange og store.

Det blir ingen lille julaften i Bråten på noen av oss i år, Jan Inge. Men jeg skal være sammen med deg likevel. Så skal du vite at du har gitt meg mye mer enn jeg noensinne klarte å gi deg.

Takk for skiftet, gamle venn.

Les også

Fenomenet «Bildilla»

Les også

Jan Inge Almvik er død, 70 år gammel



Kommentarer til denne saken