Under bordet står min sønn med fire føtter og harker opp snørr, eller vann, eller hva det nå enn er denne gangen, før han titter opp på meg med de dype brune øynene sine, legger ørene bakover og åpenbart mener jeg bør tørke opp det som nettopp fant vegen opp fra magen hans og ned på mitt splitter nye parkettgulv.

«Ikke på teppet!», roper jeg etter hunden min neste gang han lager den samme brekningslyden, og han tusler heldigvis ut på gulvet. Denne gangen kommer det ikke noe, og jeg lurer på om det er trygt å vaske gulvet nå, eller om jeg skal vente og se om han skal harke opp mer før dagen er omme.

Det å ha hund er noe av det fineste jeg har opplevd. Han er liksom alltid der, uansett hva. Han legger seg nedenfor oss i sofaen, er alltid glad for å få bli med ut på tur og venter høflig på maten sin – selv om han blir litt sur når han må gi labb for den.

Men denne hunden fører også med seg noen reelle bekymringer. Har han det bra? Trives han med oss? Har han vondt noe sted? Kjeder han seg mens vi er på jobb? Er vi gode nok for ham? For en ting er virkelig sikkert: jeg gjør hva som helst for den hunden her.

Om det er å betale tusenvis av kroner hos en veterinær fordi han må undersøkes etter mange dager med dårlig tarmsystem, eller å kjøpe dyrt fôr som magen tåler. Om det er å komme meg opp tidlig om morgenen, i snø og regn, for å lufte ham, eller støvsuge leiligheten i snitt 2,5 ganger per dag – så er jeg villig til det. For det å ha en sånn pelsfyr i livet mitt er så verdt det.

For det er virkelig ingenting som slår en logrende hale, og pur gjensynsglede, etter at arbeidsdagen min er over. Ingenting slår turene vi går rundt i nabolaget, i skogen og på hytta. Og det forundrer meg stadig at det er mulig å bli så glad i en skapning, at jeg er villig til å plukke 40 flått ut av pelsen hans før de fester seg til ham, eller bruke så mye tid på å klippe, børste, vaske, stelle. Alt for at han skal ha det bra.

Bekymringene følger med oss hele livet. Enten de er av økonomisk art, bekymringer for klimaet og planeten vår, om ungene våre vil klare seg her i verden eller om man tåler litt mer lån for å kunne ha en bil – så tror jeg det er viktig å ha med seg de gledene som bekymringene har opphav i. Jeg kan ikke bekymre meg for hunden, om jeg ikke har hund, og jeg kan ikke bekymre meg for renteoppgang om jeg ikke har lån på boligen jeg elsker å bo i.

Vi er stort sett ekstremt privilegerte i dette landet, og for de fleste av oss har ting en tendens til å ordne seg. Det går liksom greit, til tross for at bekymringene ligger og ruger. De kan holdes på avstand, eller være ute av syne fra dag til dag, men de vil alltid være der. Som små gråstein i joggeskoa.

Men jeg har skjønt at jeg er villig til å kjenne på noen gråstein, i bytte for den fantastiske hunden min. Så får det heller bare være at han av og til harker snørr, og jeg må bekymre meg for om det er noe mer seriøst eller ikke. Han er uansett det mest fantastiske jeg har.