Vet ikke hvor lang tid det tar før jeg kan kalle meg frisk. Jeg lå til sengs 8 dager før jul med høy feber og kamerat Covid, for andre gang. Skjønt, jeg har vel aldri vært helt bra. Etter et brutalt fall på holka torsdag 19de januar klokka 08.00, knakk jeg ribbein nr 6 og 7 og fikk brist i flere. Ambulanse, fastlege, kontakt med legevakt, jeg har ikke fått ny fastlege etter flytting fra Overhalla for halvannet år siden.

Med veldig store smerter fraktet min private Florence Nightingale meg. Jeg ble innlagt på Kirurgen 3 Namsos Sykehus. Her ble jeg møtt med verdens hyggeligste personale som alle stilte opp, hele døgnet, hver dag i en uke. Smilende hyggelige mennesker. Jeg måtte ha hjelp til det meste. Ringte på bjella og dem kom nesten løpende 24/7. Det er en stund siden jeg sist var innlagt noe sted, og har lest en del særdeles kritiske røster om helsevesenet, men Kirurgisk avdeling på sykehuset i Namsos må få Nobels Pris for Inkluderende Behandling og godt humør. Hvis ikke den prisen finnes må den opprettes.

En herlig forsamling av helsepersonell som tar jobben sin på alvor, leger og pleiere. Kunne nesten ikke bevege meg på grunn av store smerter, men tilstedeværelsen av personalet ble avgjørende. Jeg tror jeg var en krevende pasient, selv om jeg ikke hadde noe å klage på. Absolutt ikke. Etter en uke fikk jeg beskjed om at nå er overføring til et annet tilbud klart, Jeg fikk plass hos Englene på Jøa, sykehjemmet «i eventyret», der jeg har underholdt flere ganger og hadde seminar for de ansatte før Covid stansa oss.

Denne gangen hadde jeg ikke med gitar, bare en samling knekte ribbein. Kjente at jeg hadde langt igjen i min tilfriskning, jeg skulle prøve ut en ny fase her ute i havet hvor jeg trives veldig godt. Nesten som å være i Flatanger, mitt familieparadis.

Om kvelden fikk jeg med meg tv-debatten med Fredrik som smiler og ler av sin usikkerhet, med tema fra eldreomsorgen og eldrebølgen som vi har visst om i 30 år, uten at regjerende partier har greid å møte de utfordringer vi alle står overfor i dag. Jeg beveget meg sakte mellom oppkast og smerterier. Det er noe merkelig med slike debatter. Når helse blir politikk så avslører politikere seg. Det tragiske blir enda mer tragisk, mens jeg nøyer meg med å fortelle min historie fra Sykehuset i Namsos og englene på Jøa.

Ressursene er kanskje små, men menneskan her er store.