Jeg elsker nye år. Nye muligheter, en frisk start. Ei ny notatbok, å sortere klesskapet og lage nye mapper på mac-en som er tomme og fulle av muligheter. Januar og august er måneder jeg liker, fordi de inviterer oss til å skape mer orden og struktur. Skape noe nytt, og bli noe mer. Men i år kjenner jeg ikke på den gleden januar vanligvis bringer med seg. Det kjennes som om vi bare går inn i mer av det samme.

2022 har potensialet til å bli et fantastisk år. Jeg skal gifte meg med en mann jeg digger, og vi begynner å nærme oss sluttspurten på bryllupsplanlegginga. Den delen hvor alt skal iverksettes. Men planlegginga overskygges av det samme som de siste to årene har vært preget av: Min manglende evne til å kunne glede meg til ting.

For det er ikke hjemmekontoret, de stengte restaurantene eller munnbindet som har vært det verste gjennom pandemien og nedstigninga, men usikkerheten. Den har ført til at jeg rett og slett har slutta å glede meg til ting, som vanligvis ville bragt så mye glede. Hver eneste avtale og hvert eneste arrangement har en undertone av «jaja, vi får se», og for meg som vanligvis er så preget av tanken om at alt som kan gå galt – vil gå galt, så har usikkerheten virkelig bare vokst inni meg gjennom de siste årene.

Og det er vondt. Å ikke vite om du kan glede deg til ditt eget bryllup. Å sitte med en følelse av at det kanskje ikke er noe vits i å planlegge det engang.

Det gjelder ikke bare bryllupet. Det gjelder alle de små tingene som gjør meg til meg, som er vanskeligere å finne glede i enn tidligere. Men er det en ting jeg er glad for, så var det at jeg oppdaga denne følelsen når jeg gjorde – så den ikke rekker å gro seg større eller verre enn den trenger å være.

For jeg har bestemt meg for at årets nyttårsforsett, årets ord, skal være «glede». Jeg skal tørre å glede meg til bryllup, fester og sammenkomster. Og jeg skal finne glede i de tingene som normalt gir meg så mye. For selv om pandemien fortsatt flyter over oss, så gjelder det å finne en slags normal inne i bølgene. Og normaltilstand betyr å glede seg til ting.

Kanskje blir fallet større om noe må avlyses, og kanskje vil jeg møte mer skuffelse. Men det får være prisen jeg betaler for å kjenne sommerfugler i magen igjen. Og straffen for å slutte å telle timer etter jeg har møtt noen, i tilfelle vi setter hverandre i karantene.

Og skal vi ut av følelsen av mer av det samme, mer grått, mer trist, så må vi alle rulle opp ermene og la nærmeste helsepersonell stikke oss med første, andre og tredje vaksinedose. Vi må sørge for at vaksinedoser spres rettferdig i verden, og vi må aktivt jobbe for å få tilbake det livet og den verden som gir oss så mye glede.

Nå skal jeg fullføre ønskelister, invitasjoner, og glede meg over bordplasseringer, blomster og alle de trivielle tingene som bryllup fører meg seg. Og glede meg over at jeg skal få lov til å gifte meg med han jeg har aller mest lyst til å gifte meg med. For dette er noe vi skal gjøre bare én gang, og ikke en gang omikron skal hindre meg i å glede meg til det.