Når du først blir kastet ut i livets karusell, er sannsynligheten stor for at du i løpet av rundturen havner i ei vogn merket «Pårørende». Hvordan skal det gå med oss i tida som kommer, når statsministeren har varslet tøffe økonomiske tider? Når Ap i hele fjor sa at «Alle skal med»; gjelder det mest for bekymrede hytteeiere – eller vi i den omtalte vogna?

Det vil vi få et svar på 6. oktober – når statsbudsjettet legges fram for Stortinget. Før den dagen, er det en annen begivenhetsrik dag. Den nasjonale Pårørendedagen 22. september. Er det så mange av oss av at det er nødvendig med en nasjonal markeringsdag? Om du ikke vet det, er det rundt regnet 800.000 pårørende som yter halvparten av all omsorg for syke og eldre her i landet.

Denne andelen var enda høyere om en går en del år tilbake. Oljeinntektene førte til at ei velferdsøkning for alle. De offentlige tilbudene ble styrket. Det førte til et bedre liv for de fleste, spesielt de som trengte mer omsorg enn hva familiene kunne gi. Enkelte kan nok ha rett i at nordmenn har blitt bortskjemte og kravstore i dag, men virkeligheten for mange er ikke slik – uansett om de ytre rammer virker å være solide.

Vi hører lite om de pårørende som sliter seg ut. De som gir omsorgen til alle døgnets tider. De kan ikke stoppe karusellen og lande i ei ny vogn. De som er bundet av kjærligheten som utløser omsorg og plikt til sin kjæreste eller familiemedlemmer. Det kan gi en form for energi, men for noen blir det for mye. De blir rett og slett syke selv.

Det er også lett å glemme en annen stor gruppe pårørende: Barna. En landsomfattende undersøkelse fra 2015 viste at de ønsket seg mer praktisk hjelp hjemme til sin forelder, for å kunne leve sitt eget liv med skole, venner og fritidsaktiviteter. 18 prosent av dem hadde opplevd traumer. Har det blitt noe bedre for dem sju år senere? Hvor dyktige er vi i media til å løfte fram slike historier?

Hvorfor det er slik vet jeg ikke, men selv om vi er 800.000 pårørende, blir det ofte slik at en lever i ei boble hvor en har mer enn nok med det daglige. Noen skal i tillegg skjøtte en jobb, noen skal prøve å få det å gå i hop med skolearbeid. Noen må sette utdannelsen på vent. De fleste pårørende er eldre som etter et langt liv er merket av slitasje, naturlig nok. Noen kan bli skuffet over seg selv, over å ikke kunne gi sin kjære bedre pleie enn det de makter.

Jeg har ikke sett pårørende gå i demonstrasjonstog for å kreve bedre rammer for et anstendig liv.

Derfor er den nasjonale Pårørendedagen så viktig. Fordi den løfter fram en rekke problemstillinger som pårørende møter i hverdagen, uansett hvor en bor i dette langstrakte landet. Pårørendealliansen har klokelig valgt et tema som berører alle. Likestilling – like muligheter! Selv om vi har et godt helsevesen i Norge, er ikke alt på stell.

Som at det er stor forskjell på hvordan kommunene samarbeider og ivaretar den viktige ressursgruppa som de pårørende er. Pårørende til familiemedlemmer med rusproblemer føler ofte de har en lengre veg å gå enn andre for å få offentlig hjelp og støtte. Dessverre er det slik at en rekke kommuner ikke informerer godt nok om rettigheter de pårørende har. Pårørendealliansen er opptatt av å riste av seg gamle ordninger og innføre ordninger tilpasset dagens samfunn.

Alt dette hjelper fint lite om regjeringa ellers ikke er villige til å lytte og ta innover seg at 800.000 personer er vanlige folk – om de bor i en stor by eller på landet. VG har regnet ut at staten hittil år har tjent 37 milliarder ekstra på strømkrisen. Jo, en stor del av statens inntekter på strømsalg går til ulike strømstøtteordninger, men likevel sitter de igjen med en gedigen fortjeneste. Beveger vi oss inn på en annen inntektspost, triller milliardene inn på det nye gullet. Gassen.

Det er vanskelig å forstå at investeringer innenfor helse er inflasjonsdrivende når det er en av bærebjelkene for at vi skal føle trygghet i hverdagen.

Debattredaktør Lars Mørkved

Det står altså ikke på pengene. Nå skal det spares for å hindre prisvekst og renteøkning, men derfor er årets statsbudsjett en øvelse i å prioritere. Dersom Ap og Sp mener noe med at de skal utjevne forskjellene i samfunnet, bør de gripe muligheten. Mer enn å være inflasjonsdrivende, er bevilgninger til helsefeltet en av bærebjelkene i velferden vår, og et felt som er helt nødvendig for at vi skal føle trygghet i hverdagen. Eller som stortingsrepresentant Sofie Marhaug i Rødt sa til VG denne uka: «Dersom regjeringen er opptatt av sosial utjevning, bør de smi mens pengekassa er varm».

Det lyder fornuftig. Et stort flertall av velgerne sa derfor i fjor høst et klart nei til mer privatisering og økte forskjeller. Den nye regjeringa skapte selv store forventninger, men så kom krisene på rekke og rad. Likevel kan de ikke løpe fra alle sine lovnader.

Mange frykter for at kommuneøkonomien kan bli rammet når statsbudsjettet legges fram. Det er dårlig nytt for eksempelvis pårørende og deres familier, som da står i fare for å miste særdeles viktige kommunale tilbud. Det er like dårlig nytt for helsearbeidere, på alle nivå. Som de som haster til hjemmeværende pasienter og forlater dem med dårlig samvittighet. Finnes det noen smertegrense for hvor effektive de kan bli? Noen av dem har vi lest om i NA – de som velger å hoppe av yrket for å berge egen helse og familieliv.

22. september har Overhalla kommune en temakveld hvor Berit Blengsli fra Friskgården skal snakke rundt «Livsmestring i hverdagen for pårørende». Så bra. En kommune som har tatt opp hansken og ber en ressursperson om å bidra til å gjøre livet noe lettere for noen med noen knep.. For det er mulig.

Berit burde ha vært sendt i beste sendetid på TV. Kanskje istedenfor de endeløse debattene til Fredrik Solvang med politikere som hakker og snakker i munnen på hverandre om kraftkrise og strømpriser – uten at vi blir klokere av det.

De fleste pårørende er i jobb og betaler rikelig med skatt. Så samfunnsøkonomisk er det noe av det smarteste en kan gjøre å styrke den offentlige sektor. Da holder vi oss på jobb og kan bidra til alle de oppgaver som samfunnet ellers må løse. For fellesskapets løsninger er fortsatt det som har størst effekt for folk flest.

PS! Som pårørende og familie har vi et samarbeid med Namsos kommune. Vi har ikke noe å utsette på dem. Kommentaren er derfor ikke basert på erfaringer fra min bostedskommune.