Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Barn og unge er ikke nok fysisk aktive. Trenden som Folkehelseinstituttet viser til i sin folkehelserapport viser at i snitt har barn og unge blitt mindre fysisk aktive de siste 15 år. På mange måter trenger man ikke forskningsrapporter for å få denne kunnskapen. Det holder å observere hva barn og unge gjør i sin fritid kontra hva min generasjon gjorde i sin fritid.
Da jeg vokste opp var vi fysisk aktive «hele» tiden. Vi spilte fotball, lekte ute, bygget hytter i skogen, syklet, gikk på ski, kjørte akebrett og drev i tillegg med organiserte fritidsaktiviteter. Vi planla veldig lite men gikk bare ut etter middag og alle i nabolaget lekte sammen. Vi var sosiale sammen i tillegg til at vi holdt oss i aktivitet. Vi måtte ordne opp selv i de fleste småkrangler og lærte oss i fritiden hvordan man skulle diskutere, håndtere motgang og bygge relasjoner.
I dag er situasjonen helt annerledes. Barn og unge i dag er mindre fysisk aktive, og det aller meste foregår i organiserte former hvor frivilligheten ordner med aktivitet; Fotball, håndball, turn, svømming, ski etc. De unge blir kjørt hit og dit og er sjelden ute og driver med uorganiserte aktiviteter på måfå. Hva skyldes så dette? Mange som har barn har sagt «barna kan ikke å leke lengre». På mange måter stemmer nok det da vi foreldre alltid er til stede og syr puter under armene. De «trenger» ikke å finne ut noe selv og vi voksne skal organisere leken for barna.
De unge bruker ekstremt mye av sin våkne tid med å være totalt stillesittende. Da ofte med en eller annen skjerm foran ansiktet. Det å få inntrykk via en skjerm er morsommere enn å stikke ut å leke med venner. Så sier en del at mange er sosiale med venner på skjerm, og det stemmer nok det, men de er like fullt stillesittende.
I sum fører dette til at dagens unge blir for lite sosiale samt at de blir for inaktive. Skolen må da «rydde» opp i mange av de småkranglene som vi som vokste opp tidligere ordnet opp i selv uten overbærende og overbeskyttende foreldre. Vi fant ut av det meste selv; kranglet og skværet opp.
Samfunnet i dag har blitt slik at «ingen» barn eller unge går og ringer på til nabogutten og hører om han blir med ut og leker. Alt skal avtales og organiseres. Hvis noen er på banen og spiller fotball så virker det som man må ha en invitasjon for å bli med. Det viser på mange måter at «alt» må organiseres for å få til aktivitet.
Mange syns kanskje at jeg svartmaler situasjonen, men i sum er barn og unge for lite aktive. De får en svakere koordinasjon, blir svakere sosialt og de blir alt for inaktive. Hva kan man så gjøre med dette? Det hjelper lite å rope: «Alt var bedre før». Samfunnsutviklingen har ført til at situasjonen er slik den er så det er ikke noe hjelp å drømme om at det kan bli slik det var før. Men det er uten tvil behov for noen nye grep både fra frivilligheten, oss foreldre og fra det offentlige (kommune og stat).
Jeg sitter ikke med noen fasit, men i og med at samfunnet har vridd seg over på at «alt» må være organisert for at det skal bli nok aktivitet så må kanskje alle vi som er støttespillere i frivilligheten sørge for enda mer organisert aktivitet da? Kanskje må kommunen på banen i forhold til å forbedre folkehelsen for innbyggerne i kommunen ved å gi bedre vilkår for frivilligheten? Kanskje bør kommunen sørge for at frivillige lag og foreninger som bidrar til fysisk aktivitet for barn og unge får billigere leie av kommunale haller og anlegg?
Barn er ikke nok fysisk aktiv. Det er da merkelig syns jeg, som fotballmann, at enkelte idrettslag i Namdalen har årsmøte- eller styrevedtak som sier at enkelte aldersgrupper i idrettslaget IKKE skal få tilbudet om å spille fotball hele året da dette fører til at færre bedriver sesongidretter som for eksempel langrenn og håndball. Hvorfor skal det være så svart/hvitt?
Mange har et glimrende tilbud gjennom Namsos Håndballklubb nå på vinteren og trener kanskje to ganger i uka og har noen kamper nå og da. Det at flere da i tillegg spiller fotball ser jeg på som utelukkende positivt. Mange barn er med på andre aktiviteter i tillegg til fotball og det er null problem å kombinere dette for barna. Det å bedrive allsidig aktivitet er utrolig viktig men man kan ikke nekte noen å spille fotball hele året hvis de ønsker det. Fotballen organiserer flest utøvere i Norge og da fører det ofte til at fotballen må ta hensyn. Jeg er enig i det og det vet jeg mange klubber gjør: Legger opp treningene slik at det ikke skal kollidere med andre aktiviteter.
Samfunnet har dessverre kommet dit at for at vi skal få mer fysisk aktivitet blant våre unge så må det organiseres mer aktivitet for de er faktisk ikke i stand til å organisere nok fysisk aktivitet selv. Konsekvensen blir at idrettene må samarbeide, ikke kjempe mot hverandre, for å øke den fysiske aktiviteten. I Klompen Fotballklubb setter vi oss raskt inn i treningstidene for turn og håndball her i Namsos samt dansetimene i kulturskolen for om mulig å legge opp vår fotballaktivitet slik at barna ikke må velge, men kan få i både pose og sekk. Det er lite problematisk for barn og unge å være på 3-5 organiserte aktiviteter i uka, men det er kanskje problematisk for travle foreldre?
Frivilligheten lever skrev Gjermund Rye i avisa her for en liten tid tilbake. Frivilligheten lever i Namsos men jeg hører at mange lag og foreninger sliter med å finne folk som kan ta over stafettpinnene i styre og stell. Mange sliter også med å finne nok trenere og frivillige som kan bidra ut til utøverne. Det er derfor flott at Namsos kommune forstår viktigheten av frivilligheten i et folkehelseperspektiv. Kommunen må også forstå at for at frivilligheten skal leve videre i årene og generasjonene som kommer, så må vi få bedre vilkår å jobbe ut i fra. Billigere leie av hall og anlegg vil da føre til at de midlene idrettslaget har går til det som er det viktigste av alt: Økt rekruttering av frivillige og utøvere.
Frivilligheten lever i Namsos
Jeg kan godt finne fram bøtta med svartmaling i forhold til frivilligheten når våre barn en gang skal ta over som frivillige i idrettslag. Jeg tror at neste generasjon ikke kommer til å bidra i like stor grad som min generasjon. Man vil etter hvert bli nødt til å lønne flere og flere innen lag og foreninger da det er praktisk umulig å finne frivillige. Hvem skal da ta regningen? Den enkelte eller samfunnet? Kommunen har derfor et ansvar å sørge for at frivilligheten lever akkurat nå, men må også sørge for at frivilligheten også lever om 20 eller 50 år.
Jeg er ikke sikker på at frivilligheten er sterk nok til å håndtere det å få barn og unge nok fysisk aktive i framtiden.