Jeg var sikker på en ting da jeg var yngre – jeg skulle absolutt ikke bosette meg lenger nord enn Namsos når jeg først hadde kommet meg ut av bygda.

Og jeg kommer fra Ottersøy i Nærøysund kommune.

Så kom jeg inn på journalistikkstudiet i Bodø. Igjen ga jeg meg selv løftet om at jeg ikke skulle bo lenger nord enn Namsos når bacheloren var fullført. Derfor flyttet jeg til Trondheim, og videre til Oslo der jeg hadde fått meg et vikariat som journalist.

Målet for mitt «nye» liv i Oslo var å leve storbydrømmen. Jeg skulle bli Norges svar på Carrie Bradshaw i «Sex og singelliv», gjøre det stort som journalist om dagen og drikke Cosmopolitan om kvelden.

Det viste seg derimot å være enklere sagt enn gjort.

Jeg fant raskt ut at drømmejobben ikke kommer på første forsøk, en fast jobb var vanskelig å lande og Cosmopolitan er dyrt.

Plutselig dukket det opp en stillingsutlysning som journalist i Namdalsavisa. Jeg tenkte «Hvorfor ikke, de har jo kontor i Namsos og er en avis jeg har jobbet i som sommervikar tidligere».

Det viste seg imidlertid at de ønsket folk på avdelingskontoret i Rørvik – ikke i Namsos.

Men jeg skulle jo absolutt ikke hjem.

Da jeg var 16 år gammel så jeg ikke for meg en framtid i den lille bygda jeg er fra. Det skjedde jo ingen ting der.

Etter hvert som jeg ble eldre, og bodde noen år hjemmefra, fikk jeg et større perspektiv på hva som finnes både der ute, og her hjemme. Gradvis innså jeg at det fantes mer i den «lille» kommunen vår enn det jeg hadde trodd da jeg var 16 år.

Jeg så en kystby i vekst, en ny og sammenslått kommune som satser på havet, frivilligheten og folket. Jeg så et nytt og brennende engasjement blant unge og voksne.

Folk på min egen alder valgte å bosette seg her, noe jeg på et punkt ville sett på som sjokkerende – helt til jeg selv kjente på en trang til å bryte mitt eget løfte.

Hadde jeg kunnet snakket med 16-årige meg tror jeg hun ville ha himlet med øynene og sagt «Ka e det du gjør?», om hun hadde fått vite at jeg takket ja til en jobb i egen kommune.

Men 24-årige meg klapper seg selv på skulderen og er glad for å ha landet sin første faste jobb, og det i Namdalsavisa. Jeg er glad for å kunne skrive om utviklinga som skjer i Ytre Namdal.

Glad for å kunne formidle historier fra innbyggere som er stolte av plassen de kommer fra. Glad for at jeg har fått muligheten til å sette dagsorden, formidle og avdekke det som skjer i samfunnet vårt. Både på godt og vondt.

Jeg ser fram til å være en stolt namdaling.

Så nå pakker jeg sakene og flytter hjem igjen.