Denne våren har abortsaken igjen kommet i fokus. Når partier på venstresida i politikken fremmer forslag om å utvide kvinnens rett til fri abort, og å fjerne nemndene, har dette vakt sterke reaksjoner i den norske befolkning. Kommentarfeltene på Facebook, og debattprogram på TV viser tydelig at dette er en sak som engasjerer mange! Og det skulle bare mangle om det ikke var slik!

Ap har gått inn for en utvidelse av retten til fri abort til 18. uke i svangerskapet, mens Sv går inn for 22 uker! Det virker som om venstresida i norsk politikk kappes om å gå lengst mulig i denne saken! Da dagens abortlov ble vedtatt i 1978, (med en stemmes overvekt) ble vi fortalt at det lille fosteret kun var en celleklump. I dag har alle mulighet for å følge fosterutviklingen gjennom apper på internett, og ved ultralydbilder. Vi vet nå at hjertet til fosteret begynner å slå 21 dager etter unnfangelsen! (altså etter bare ca. 3 uker!) Bilder av et 18 uker gammelt foster viser oss ikke en celleklump, men et lite menneske! Den som ikke ser at dette er et lite menneskebarn, må etter det jeg kan skjønne ha store feil med synet sitt!

I møte med de politiske partienes ønsker om å endre på dagens lov, er det mange spørsmål som reiser seg: Når skal kvinnens selvbestemmelse opphøre? Hva med barnets rettsvern? Det heter så fint at kvinnen skal få bestemme over egen kropp, og at en utvidelse av denne selvbestemmelsen vil være et gode for den gravide. (En ting som er sikkert, er at det ikke vil være til gode for barnet!) Et svangerskap som ikke er planlagt, vil ofte medføre press på kvinnen om å ta abort, fra både barnefar og familie som kan synes at barn er en dårlig løsning! (f.eks. når en er student, ved forhold der partene ikke er kjærester lenger, der ultralyd viser at det er noe «feil») Ved å utvide retten til fri abort til uke 18, vil presset på kvinnen om å ta abort bli enda større. Jeg tror at gravide kvinner trenger utenforstående samtalepartner når de er kommet i en slik stilling. I de fleste tilfeller vil det oppleves som støtte og hjelp å få en samtale med helsepersonell. Jeg har større tiltro til de som bekler slike roller enn at de påfører den gravide skyld og skam. Om det var slik da retten til abort ble innført, finner jeg det underlig om det er slik i dag!

I 2020 ble det foretatt 508 aborter etter uke 12 her i Norge. (etter nemndbehandling) Det ble innvilget abort på grunn av risiko for fosterskader, sosiale forhold og mors helse. Det stemmer altså ikke at det bare er skade/misdannelser hos barnet som åpner for denne tilgangen. Friske levedyktige barn blir altså fjernet, og mister retten til livet! Barn med f.eks Downs syndrom blir det født færre og færre av. Dette på grunn av NIPT-testing. Hvem er vi som kan si at mennesker med Downs syndrom ikke har retten til livet?

Jeg tror at de fleste kvinner egentlig ønsker seg barn, og ikke ønsker å ta abort! I stedet for å gjøre det lettere å ta abort, må det heller legges til rette slik at det blir lettere å bære fram barnet, om det er planlagt eller ikke planlagt! Dette kan omhandle studenters rettigheter, økonomisk og på annen måte, hjelp til alenemødre, og til familier som har det vanskelig på grunn av ulike årsaker. Familier med funksjonshemmede barn må få den hjelp og avlastning de trenger! Norge er et rikt land, og vi har råd til å satse for å få ned aborttallene, og få opp fødselstallene!

Jeg har aldri hørt om kvinner som har angret på at de bar fram sine barn, men jeg har derimot hørt mange historier om kvinner som angret på at de tok abort, og som sliter med skyldfølelse for barnet de valgte bort! Mor Theresa har uttalt dette: «For meg står det slik at de nasjoner som tillater abort, er de aller fattigste.» Noe å tenke på for alle og enhver!