Gå til sidens hovedinnhold

Jeg utlover en dusør på kr. 37,50 pluss ei flaske god whisky til den som finner ei utstillingsdukke med fleecegenser og GoPro-kamera i Grongstadvatnet

Etter ti år med filmarbeid i Oslo, bestemte vi oss for å starte filmselskap på Høylandet. Uka etter ble landet nedstengt grunnet en global pandemi du kanskje har hørt om.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

«Hvor vanskelig kan det være?», tenkte jeg og sendte inn papirene. Det siste tiåret hadde jeg jobbet som manusforfatter og regissør, men alltid med en produsent på toppen som satt igjen med mesteparten av inntekta.

Produsentarbeid kunne umulig være verre enn å kvittere på noen skjemaer her og der, så jeg for meg. Armert med mitt første firmakort bestemte jeg meg for å gi det nye selskapet en pangstart med ny maskin- og utstyrspark. Jeg kan med stolthet si at med jeg i løpet av en time hadde sponset det lokale næringslivet med rundt 100.000 kroner. Man må bruke penger for å tjene penger. To dager etter var det full produksjonstopp over hele landet.

For ti år siden var planen å ende opp i Hollywood, men ting forandrer seg, så det ble Høylandet i stedet. Ingen dårlig erstatning, men ettersom jeg som ny hålling fremdeles føler et åndelig slektskap til mine fjerne filmslektninger over Atlanteren, ble navnet på selskapet Hållingwood AS. Navnet blir møtt med lokal humring, som er en grei kompensasjon for at jeg alltid må bruke flere minutter for å forklare at det ikke er en skrivefeil når jeg jobber med folk i Oslo som tror jeg ikke kan stave, noe som ikke har hjulpet tekstforfatterkarrieren min.

For ti år siden var planen å ende opp i Hollywood, men ting forandrer seg, så det ble Høylandet i stedet.

NA-spaltist David Skaufjord

Man trenger ikke å vite mye om film for å vite at to meters avstand og munnbind på skuespillere ser dårlig ut på TV. Ettersom gjenåpninga av filmbransjen har vært omtrent like vellykket som gjenåpninga av utelivsbransjen, ble det en rolig start. Det eneste som har gått så det suser, er animasjonsbransjen, da den består av introverte nerder som faktisk jobbet bedre hjemmefra fordi de slapp å måtte se kollegene i øynene. En av fjorårets store oppturer var derfor å bidra med stemmeskuespill i kinofilmen «Knutsen og Ludvigsen 2», som jeg stolt kan si er spilt inn i fjøset under våronna med en dyne over hodet for å dempe det verste av traktorstøyen fra utsida. Men planen var å lage egne ting, så etter en stund tok vi saken i egne hender.

Med nydelig natur på utsida, falt valget på et naturprogram – med en humoristisk vri. Resultatet ble prosjektet «Conny mot Naturen», basert på en idé av min venn og kollega Emil Berntsen. Vi presenterte prosjektet som «Lars Monsen, bare uten Lars Monsen», og mot all forventning så folk potensialet i dette og spurte hvor mye penger vi trengte. Jeg gjorde et kjapt overslag av hva folk trengte av betaling, meg selv inkludert, og mottok summen, for så å oppdage at jeg hadde glemt å inkludere moms, så jeg måtte ofre min egen lønn da fakturaene kom inn. Det viser seg at de innleide filmarbeiderne trengte mat og reise også, men ut over dette marginale fratrekket på om lag halve summen ble prosjektet en suksess, bortsett fra en avbrutt redningsaksjon.

I Conny-serien møter vi en inkompetent drømmer som havner i konflikt med naturen. «Husk å kle dere godt», forklarte jeg til filmarbeiderne før jeg selv ble sittende fast i ei myr 500 meter hjemmefra og pådro meg en forkjølelse som sprengte Ibux-budsjettet vårt.

Jeg har alltid hatt folk til å gjøre ting for meg, men vi ønsket nå å gjøre våre egne stunts, om du da kaller det å kaste ei utstillingsdukke med GoPro-kamera utfor en foss, så den blir sittende fast for så å koste oss 50 % av vår budsjetterte opptakstid, for et stunt.

Vi vurderte et øyeblikk å ikke si fra til noen, før vi kom på at vi hadde satt opp plakater med navn og kontaktnummer over hele bygda i tilfelle noen så tre personer hive en menneskeskikkelse i fossen for så å rope «nå skyter vi!». Det slo oss videre at dukka var ikledd genser med firmalogoen til mine svigerforeldre, og som det ikke var nok, hadde den ei bukse med firmalogoen til det andre firmaet til mine svigerforeldre, så vi regnet det for å være dårlig stil å forlate åstedet. Det hjalp heller ikke på saken at vi hadde vinket til det vanntette GoPro-kameraet og vist finger til dukka før vi sparket den uti.

Dukka så ikke ut til å løsne, men jeg visste at den på et tidspunkt ville gjøre det, og da seile gjennom store deler av Høylandet for så å ende opp i Grongstadvatnet til offentlig skue. Jeg kjenner ikke til utrykningsprisen på et redningshelikopter, men jeg regnet med at det ville sprenge det gjenværende budsjettet på 37 kroner og 50 øre.

«Jeg har mistet ei dukke i fossen, og får den ikke ned!» forklarte jeg (mann, 40) og ble møtt med stillhet. Så kom jeg på at jeg ikke hadde forklart at dukka var i menneskestørrelse, noe som overraskende nok ikke gjorde saken bedre. Etter en noe omstendig forklaring, hvor jeg flere ganger understreket at vi var et profesjonelt filmteam, fikk jeg avbrutt en framtidig redningsaksjon. Jeg håpte det skulle gå lang tid før jeg måtte ringe tjenesten igjen, og gikk videre til neste scene, hvor hovedrolleinnehaveren ved en feiltakelse ble hengende fast etter foten opp ned i et tre i det som skulle være en simulert hengekøyulykke, hvor målet var å parodiere en karakter fra byen som ikke har peiling på hva driver med. Hvor jeg får denne inspirasjonen fra, aner jeg ikke.

Av en eller annen grunn har firmaet gått rundt, og ettersom folk stort sett ikke har annet å gjøre enn å se på TV takket være ovennevnte pandemi, har bestillingene begynt å renne inn. Jeg ønsker derfor å utlove en dusør på kr. 37,50 pluss ei flaske god whisky jeg strengt tatt fikk til jul, til den som finner ei utstillingsdukke med fleecegenser og GoPro-kamera i Grongstadvatnet. Du må mulig vente til neste budsjettår for å cashe inn, og du kan ikke inkludere moms.

Hvis du trenger profesjonelle stunts, vet du også hvor du kan finne meg.

Kommentarer til denne saken