Cher sin stemme synger «If I could turn back time, if I can find a way» – ja, det er akkurat sånn det kan føles noen ganger. Vi har klimakrise, vi har strømkrise og vi har en pandemi friskt i minne. Selv de mest hardhuda av oss kan miste nattesøvnen av nyhetene i disse dager. Er det rart at både voksne og barn bekymrer seg for framtida? Vi overveldes av nyheter, informasjon og kulturuttrykk.

Så la meg ta dere med tilbake til det tiåret jeg ble født. Da gikk tenåringer med lave jeans, naglebelte og magetopper. Og rundt halsen hadde man chokers; et smykke som ikke gir noen annen mening enn at det ser stramt ut. Og så er det musikken. Alle mennesker har et forhold til musikk. Jeg sier bare... Finnes det noe mer tidløst enn å sette på en sang fra den tida du vokste opp? Å leve i minner, følelser, stemninger, folk og klesplagg er rett og slett tidløst og digg. For da trenger du ikke å bekymre deg så mye, de minnene er jo bare der slik de alltid har vært.

Alle tiår har sine kjennetegn. På 60-tallet var det figursydde kjoler, katteøyne og rock’n roll som gjaldt, med Beatles og Rolling Stones som gjengangere. Så kom 70-tallet, slengbukser, oransje farger og langt hår, før 80-tallets puffermer, permanent og Alphavilles «Forever Young» eller Totos «Africa» som strømmet ut kassettspillerne. Og slik fortsatte det.

Vi som er født på 90-tallet husker ståheien i skolegården da noen hadde fått seg klappmobiltelefon og kunne spille andre spill enn kun «Snake» på Nokia 3310. Og det mest graverende vi kunne foreta oss, var å sende nedlasta sanger via Bluetooth, sanger vi hadde lasta ned på Limewire på den stasjonære pc-en. Du måtte bla deg gjennom alle sangene for å komme til akkurat den du ville høre på. Jeg husker til og med den første mp3-spilleren min, for den vant jeg – av alle ting – i en gjettekonkurranse på Limartnan. Å gå fra en klumpete discman til en hendig mp3-spiller i lomma, var som natt og dag i forhold. Plutselig hadde jeg noe i hånda som jeg aldri hadde hatt før. For et kick!

Kick var det også da vi 90-tallsbarn opplevde overgangen fra å skrive på papir i norsktimene til å skrive digitalt. Den store dagen da vi kunne hente hver vår låne-pc på datarommet – det var jo som å entre verdensrommet. Hele den første timen måtte vi vente på at pc-en våknet til liv, så i starten var det lite vi fikk skrevet... Etter skolen var det rett hjem for å spille «Sims» eller «Flåklypa», og her også måtte du vente en halv evighet før du kunne starte. Windows-lydene er selve soundtracket til barndommen vår. Eller så hadde vi den sagnomsuste nettsiden 123spill.no, som vi kunne snike oss til hvis vikaren forsvant ut av datarommet i fem minutter. Alle som er født på 90-tallet vet hvilken stemme som sier «Kom inn i Mujaffas BMW!». Alle 90-tallsbarn vet også hvor mye det betydde å leie en fysisk DVD eller VHS. Vi hadde forresten ikke VHS-spiller, så den måtte vi også leie på MIX-en. Mulig vi fortsatt trodde at vi bodde i et jeger- og sankesamfunn, ikke vet jeg. Maten vi husker er nudler, søppeldynga og frossenpizza – det mest eksklusive vi fikk servert var Grandiosa. I dag spiser unger ramen, sushi og quesadillas.

Finnes det noe mer barnslig og naivt enn en 28-åring som vil bli barn igjen, høre på nedlasta sanger på brente cd-er, spille «Flåklypa» på stasjonær pc og vente på papiravisa i postkassa for å få vite om du kom videre på UKM?

Ingvild Hegge Eriksen, NA-spaltist

Og så er det en ting de andre barna fra 70- og 80-tallet ikke vet hvordan føltes: Å være barn da verden gikk over i et nytt århundre. Stjerneskudd på marsipankaka og en cd-spiller som spilte Celine Dion eller Aqua. I det nye året 2000 kom også hiten «Played-A-Live», som seilte sin seiersgang gjennom «Hits for Kids 5» fra 2003 – ei cd-plate for de som husker dem. Alle barn fra 90-tallet husker nok de heftige trommene, tempoet som øker og frysningene på armene, for når droppet i sangen kommer, da kan jeg love deg at taket løfter seg på ethvert utested.

Ingen kan ta fra meg nostalgien fra en barndom på 90-tallet, og ingen kan ta fra deg nostalgien fra ditt tiår. Det å ha noe eget bidrar sterkt til identiteten vår.

Finnes det noe mer barnslig og naivt enn en 28-åring som vil bli barn igjen, høre på nedlasta sanger på brente cd-er, spille «Flåklypa» på stasjonær pc og vente på papiravisa i postkassa for å få vite om du kom videre på UKM? I dag er kulturuttrykkene så flyktige, fra den ene dagen til den neste har noe forandret seg, og musikk, filmer og klesplagg er et sammensurium alle lett kan gå seg vill i.

Kan jeg bare få komme tilbake til 90-tallet, spise Mr. Lee og sette på cd-spilleren?