Gå til sidens hovedinnhold

Kommuneledelsen skulle gitt varslerne en stor takk for at noen våger å si ifra når ting «går over stokk og stein»

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nå har vi hatt en opprivende debatt som har preget lokalavisene noen dager, i grunnen bare trist! Oppslagene og varslene måtte bare komme!

Les også

Stort engasjement rundt saken om sykepleiervarslene: – Ei krise som går ut over de mest sårbare

Hvorfor ble det slik?

Vi gikk ut av sykepleieskolen med frisk kunnskap, og med en formening om hvordan sykepleie skulle utføres med forankring i ulike sykepleieteoretikere og annen teori. Vi hadde vært på ulike praksissteder, og erfart både gode og dårlige miljøer. Gjennom refleksjoner og utallige oppgaver hadde vi begrunnet hva det ideelle ville være for pleie og omsorg for fremtidige brukere av helsevesenet. På avslutningsdagen ble vi formanet om å være gode idealer, og ikke bli farget av dårlige miljøer, og være gode rollemodeller for medarbeidere og kollegaer.

Så var det livet som sykepleier i praksis da. I løpet årene har jeg møtt mange fantastiske kollegaer, som har gjort en fantastisk jobb for brukerne og vært støttende, gode kollegaer. At vi er forskjellige personligheter er jo naturlig, men vi har hatt en felles forståelse på hvordan vi utfører pleien og det er jo en styrke.

Det som forundret meg i løpet av utdannelsen, var at vi ble opplyst om at vi trolig kunne bli ledere i fremtiden for mindre eller større grupper. Greit nok. Jeg etterspurte den gangen hvorfor det ikke var opplæring i ledelse, ettersom dette var forventet av oss i praksis (dette er innført i dag). Etter det jeg vet er ledelse i seg selv en profesjon som krever egnethet og utdanning.

Senere skulle jeg få erfare god ledelse, der lederen var klar over sin rolle og som omga seg med medarbeidere som følte seg sett og fikk «blomstre» og var stolte av yrket de utøvet.

Så er det ledere som ikke har vært egnet for jobben, men som heller misforstår rollen sin og bruker rollen for å utøve makt og status.

Les også

Svanhild og Linda varslet om uholdbare forhold – nå har Statsforvalteren opprettet omfattende tilsynssak

Det kan synes slik at ledere i helsevesenet bli rekruttert internt, og i noen tilfeller er lederjobben en påskjønnelse for lang og tro tjeneste. Rekrutteringen av disse personene er som regel ofte utført av personer fra eksisterende miljø. Skaper dette nytenkning og inspirasjon? Er ledelsen redd for nye tanker, som kan «rokke ved gamle vaner/ tenkning»? En annen refleksjon jeg gjør meg, er at visjoner om fremtid og nye mål er fullstendig fraværende. Har ikke sett en eneste leder som har vist til synbare visjoner. Er ikke det viktig i ledelse, og vite hvor vi skal hen på kort og lang sikt og skape engasjement blant ansatte? Jo det er viktig!! Vi vil jo ha forutsigbarhet, og ha en mulighet for å påvirke fremtiden vår. Det er jo en av ledernes viktigste oppgaver og skape engasjement, å kunne gi mulighet for medbestemmelse og forutsigbarhet for fremtiden for sine ansatte. Dette skaper en følelse av å bli sett, og ha medinnflytelse.

Les også

Sammen om utfordringene

Jeg skjønner at lederne har mange møter, og har mange administrative oppgaver igjennom dagen. De må være klar over at de først er ansatt for å være synlige ledere og ikke størst grad administratorer, det innbefatter etter mitt syn at de må være synlige i hverdagen. Å være til tilgjengelige for spørsmål igjennom arbeidsdagen synes jeg. Vi sykepleiere er ellers flinke til å lede oss selv, og jobbe i team i en travel hverdag. Nå har det vært en «trend» der ledelsen har blitt mindre synlig enn før. Corona-en har vært en utfordring, der Teammøter har blitt mer brukt i stadig større grad istedenfor for stedlig tilværelse. Fraværende ledelse har det også vært før pandemien, men nå kjemper vi en «krig mot en usynlig fiende» og tilstedeværelse har aldri vært viktigere.

Jeg har mange ganger tenkt på hvordan det var når jeg selv var leder. Jeg er klar over at tiden har gått, og at ikke alt er som før. Jeg har mange ganger tenkt, at har jeg ledet bedriften min slik det gjøres i kommunen ville bedriften gått en snarlig undergang i møte.

Jeg tror at noe fortsatt står fast. Som leder må man være til stede og se og støtte ansatte i hverdagen, og de utfordringer de står overfor slik at tilpasninger kan skje raskt og i samhandling med de ansatte og de regler som regulerer tjenesten.. Dette gagner først og fremst brukerne, og de ansatte som får en følelse av medbestemmelse, som i sin tur fører til godt arbeidsmiljø og sparte penger.

Vi har i årenes løp vært invitert til mange møter for å komme med forslag om forbedringer. Det kan virke som det er vanskelig å komme med forslag som er på «kollisjonskurs» med etablerte holdninger, og på beslutninger som er tatt på forhånd. Det mener jeg er skadelig for arbeidsmiljøet, og skaper likegyldighet og følelsen av å ikke bli hørt. Er det likegyldige arbeidstakere som ønskes? Nei det vil ledelsen ikke offisielt, men det kan føles slik. Bra er det at noen våger å stå fram, med fare for å komme i dårlig lys blant ledelsen, og si ifra når tilbakemeldinger ikke blir tatt alvorlig.

Kommuneledelsen skulle gitt varslerne en stor takk for at noen våger å si ifra når ting «går over stokk og stein». Deres tilbakemeldinger kan være med på å justere kursen. Varslerne vi nå har lært å kjenne, fyller mottoet til sykepleierne til fulle med å være; STOLT-MODIG TYDELIG til brukernes beste. Bra er det at vi har ytringsfrihet, og en presse som løfter varslerne fram når ikke annet nytter. Det er demokrati i praksis det.

Les også

Svanhild og Linda får skryt for åpenheten: – Plikten trumfet ubehaget

Kommunens toppledelse/ politikere må være klar over at de er rollemodeller, for de ansatte og beboerne i kommunen og kunne utøve vanlig folkeskikk og se og anerkjenne de ansatte. Jeg har at inntrykk av arbeidsmiljøene er gode, jeg tror den største trusselen for arbeidsmiljøet er en usynlig/utydelig ledelse med usynlige visjoner som skaper unødvendig støy!

Faren er at dere ikke får de ansatte dere ønsker og fortjener i fremtiden. Tillit er ikke noe som kan instrueres, men er noe som må vinnes. Husk på at vi som er ansatt og dere som har verv i stat og kommune, er ansatt for å tjene folket. Tenk på dette før dere begynner det nye året med å rekruttere nye ansatte, og ikke glem de supre folkene dere allerede har som gjør en flott jobb. Husk når det blir snakk om penger, at vi pleiere/ansatte er med i regnestykket da! Ikke se oss som en utgift, men i større grad som en viktig ressurs. Vi er den viktigste «kapitalen» dere har, nemlig humankapitalen. Uten oss får dere ikke til noe som helst, og regnskapet går ikke i balanse.

Les også

Fagforbundet og Nærøysund kommune jobber sammen om å løse utfordringene

En gang var sykepleie et kall, det er historie. Vi lever ikke av tomme løfter og applaus. Vi må ikke være sykepleiere, selv om det er det vi aller helst vil!

Den «gylne regelen» er en god følgesvenn, og kan være en grei «ledestjerne» som burde henge på alle kontor. Gjør mot andre, som du vil at andre skal gjøre mot deg.

Vi sykepleiere trenger også omsorg, for å kunne gi omsorg!

Og til brukerne: Ikke vær bekymret, vi passer på dere. Stol på det!

Ha en god jul og et riktig godt nytt år i Nærøysund kommune.

Kommentarer til denne saken