De siste to spaltene fikk jeg for øvrig høre at jeg var for positiv, så jeg har bestemt meg for å la dere få gjennomgå denne gangen, siden angrefristen på å sende meg tilbake til Oslo uansett har utløpt, og jeg har det fra sikre kilder at de ikke er interessert i å ha meg i retur uansett. Om jeg ikke blir funnet i Grungstadvatnet med kulehull, akter jeg å gjøre denne ventileringen til en juletradisjon.

Som førstegenerasjonsinnvandrer på Høylandet, har jeg vært nødt til å tillegge meg høylandsk, unnskyld, lær meig å prat hålleng som tredjespråk. Dette skulle vise seg å være utfordrende i en periode man går med munnbind, i ei bygd hvor ingen hører noen ting.

Første gang jeg besøkte Høylandet, var i et bryllup, hvor jeg ble plassert ved siden av en trivelig gjest som av en eller annen grunn ignorerte meg hele kvelden. Det viste seg at vedkommende var døv på det ene øret, og jeg hadde blitt delegert til den døve siden ettersom jeg angivelig var høylytt. Ikke høylytt nok, skulle det vise seg.

Jeg trodde først dette var et veldig lokalt fenomen, og mulig arvelig. Men det skulle også vise seg at Høylandet er ekstremt lokalt, og bygdas totalt fem etternavn tilsier også at det er en del delt arvemasse her, som jeg tror er grunnen til at jeg ble hanket inn i utgangspunktet.

Da jeg har flyttet til en gård hvor jeg er velsignet med intet mindre enn to kårkailler, brukes enhver anledning til å kurse meg i landsens veger. Og godt er det, for min eneste erfaring med håndtering av motoriserte kjøretøy tidligere var å rygge over bevæpnede prostituerte i spillet «Grand Theft Auto» på Playstation, noe jeg aldri har fått bruk for her. Men min personlige desibelgrense ble nådd under kurs i skurtresking, hvor kårkaillene, med bakgrunn i to forskjellige landbruksfilosofier, parallellinstruerte meg fra hver sin treske på høylytt tomgang. Begge hadde for anledninga nylig debutert med hørselsvern, strengt tatt 50 år for seint, og minst én av dem hadde radioen på full guffe. Eneste grunnen til at jeg fikk med meg noe som helst i kakkafoniet, var at jeg har lært meg den lokale kunsten å lese på leppene, eller, som det heter her, å lese på snusleppe.

Men landbruksmaskineriet skal kun ha én del av skylden for de akustiske utfordringene. I det jeg debuterte som jeger, identifiserte jeg hovedproblemet. Da jeg på første drev kom spankulerende med hørselsvern (og skulderveske, men det trenger vi ikke snakke om mer, ettersom jeg prøver å kvitte meg med fordommer mot oslofolk, og nei, det var ikke kaffe latte på termosen min, og om det var det, så er det faktisk en delikatesse), ble jeg spurt om hva i all verden jeg skulle med dette. Jeg spurte tilbake om det ikke var skadelig for hørselen å fyre av med skarpt 5 cm unna øret, hvorpå svaret ikke overraskende var «Hæ?», det nest mest populære lokale svaralternativet etter «nå..!».

Jeg hadde også anskaffet en jakt-walkie-talkie, men det kunne jeg spart meg, ettersom det som hovedsakelig blir kommunisert over denne er «kan du gjenta?!». Dette gjør det for så vidt greit å identifisere jaktposter i terrenget, både for meg og den lokale elgen som angivelig har superhørsel. Skjønt, etter å ha observert en av skogens adelige miste opptil flere familiemedlemmer mens kulene hviner rundt den drøvtyggende stoikeren, mistenker jeg at hedersbetegnelsen superhørsel sitter relativt løst i distriktet. Etter en dag på post hvor jeg fryktløst forsøkte å hviske med en jaktkamerat, som for øvrig aldri ville fått denne omtalen, bestemte jeg meg for heller å stifte bekjentskap med en av lagets medbrakte jakthunder. Jeg kalte på dyret, som påfølgende spurtet rakt i motsatt retning, da den ikke overraskende hadde kronisk og overveldende tinnitus. Jeg bestemte meg for å anskaffe lyddemper til våpenet, men gikk tilbake på dette kort tid etter da en annen østlending som hadde ervervet seg dette ble omtalt som «feig».

Om du tror digital kommunikasjon er enklere, har du åpenbart aldri besøkt facebookgruppa «Hålloinsia», som jeg brukte over et år på å finne ettersom jeg i min uvitenhet hadde søkt etter lokalgruppa på bokmål. Her deles informasjon ikke bare på dialekt, men på det jeg mistenker er en fonetisk språkreform fra før dansketida. Etter jeg grunnet språkforvirring bommet på tidspunktet for Fårikålens Dag, sverget jeg at dette aldri skulle gjenta seg, og begynte å lene meg på den kunstige intelligensen til Google Translate for drahjelp. Men selv teknologigiganten måtte knele da det dro seg til tidligere i høst.

Læringskurven forblir bratt, men jeg står i det.

Jeg ønsker uansett å takke for følget så langt, og anmoder alle å utvise forsiktighet i jula. Ikke nødvendigvis på grunn av korona – selv er jeg mildt sagt skeptisk til å bevege meg utendørs fram til de har fiksa Beinreika.

Vi høres, nei – kommuniseres.