Gå til sidens hovedinnhold

Krisen i fastlegeordningen har gått fra vondt til verre på Høyres vakt 

Det er så du nesten ikke tror det når Bent Høie går ut og er bekymret for fastlegeordningen. På hans vakt har problemene gått fra vondt til verre.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I store deler av landet er det nå en prekær rekrutteringstørke. Mange steder er det veldig vanskelig. Høie og regjeringen har styrt mot en situasjon hvor stadig flere pasienter ikke får noen fast allmennlege å forholde seg til. Vi risikerer nå stor gjennomtrekk av allmennleger og et økt antall app-leger og stafettleger som skummer fløten. Gullet i fastlegeordningen, med stabile, langvarige lege-pasientforhold, er i ferd med å forvitre.

Ansiktet til fastlegen er som oftest folks første møte med helsetjenesten. De ivaretar 90 prosent av befolkningen til bare litt under fire prosent av helsebudsjettet. De sitter med et enormt ansvar for min og din helse. Mange fastleger opplever å ha lange arbeidsdager, jobber i en krevende økonomisk situasjon og oppgavene deres blir flere og flere. Nyutdannede leger sier rett ut at de er motvillig til å gå inn en slik jobbhverdag.

Legeforeningen sa i 2017 at denne demningen vil briste innen tre til fem år. Vi har i lang tid sett oppslag fra både byer og distrikt der det ropes varsko om en ordning som vakler. Mediene gjengir saker fra Bergen, Harstad, Skien, Stavanger, Trondheim og Kinn.

Over 100.000 norske innbyggere står uten fast lege. Over hundre kommuner har lister uten fastlege. Situasjonen forverres for hver dag og uke som går. På Helsedirektoratets nettsted kan vi lese at median avtalevarighet mellom fastleger og kommuner har hatt en nedgang fra 9,5 år i 2015 til 8,3 år i 2020.

Kortere pasientlister vil gi en bedre kvalitet på fastlegetilbudet. Det vil koste, men at pasienter får riktig hjelp til riktig tid og av riktig personell kan innebære gevinster andre steder i statsbudsjettet og hindre at problemene skyves helt unødvendig over til sykehusene med en større prislapp.

En rekke kommuner har tatt grep ved å opprette utdanningsstillinger eller gjennomføre forsøk med rekrutteringsmodeller. Et kjent eksempel er Helse Bergen sitt prosjekt ALIS-Vest. Dette er spesialtilpassede utdanningsstillinger som er tilrettelagt for at legene skal få en god innfasing i fastlegejobben. Ideene er en lettere arbeidsbelastning, med tettere oppfølging. De unge fastlegene får fri med lønn for å gå på kurs faglig utvikling, og har listelengder som passer deres kompetansenivå.

Men kommunene trenger hjelp til å legge til rette for dette, og det må settes av midler til gjennomføringen. Kommunestyret i Tromsø vedtok nylig en egen handlingsplan for å redde fastlegeordningen på 100 mill.

Arbeiderpartiet mener listelengden må ned, finansieringsordningen endres og oppgavene som blir pålagt fastlegene må komme under kontroll. Det er derfor rasjonelt å bruke mer av helsebudsjettet på fastlegene. De er våre generalister og legetjenesten for pasientene utenfor sykehus.

Med tanke på utviklingen der vi lever lenger med sykdom og vi blir flere kronikere med sammensatte lidelser, må det en bedring av den nære helsetjenesten til. Folk blir syke der de bor, ikke på sykehus.

Dette burde stått øverst på en helseministers agenda, men lite skjer. Bent Høie sitt svar, for utenom å be kommunene ta mer ansvar, evaluere og utrede mer og bestille nye rapporter, var et pilotprosjekt med primærhelseteam i seks kommuner. Det er ikke en gang et plaster på såret ovenfor utfordringene vi står ovenfor.

Kommentarer til denne saken