Etableringen av et såkalt datasenter i Namsskogan, der det blant annet skal utvinnes Bitcoin og kryptovaluta, har utløst en debatt om dette er riktig bruk av strøm og naturressurser, og hva som legges igjen av verdiskaping i lokalsamfunnet.

Namsskogan-ordfører Stian Brekkvassmo har forsvart etableringa av datasenteret, der det canadiske investorselskapet Bitzero sier de skal bruke deler av anlegget til produksjon av Bitcoin og kryptovaluta i oppstartsfasen. Brekkvassmo mener at selskapet har vært åpen på dette hele tida, og at det ikke er riktig å kalle det for en kryptofabrikk.

Les også

Det er ikke riktig å kalle datasenteret for en «kryptofabrikk»

Det er all grunn til å være skeptisk til lovnadene fra selskapet om at utvinning av kryptovaluta bare er for å finansiere oppstarten og lokke til seg nye investorer. Det er heller ikke riktig at de har vært åpne om dette. Tvert i mot. Styreleder Atle Risøy i Exanorth AS, som står bak prosjektet, har ikke kunnet svare NA på dette. Eiere og investorer er gjemt i et virvar av en rekke ulike selskaper, der nesten ingen av dem har virksomhet eller omsetning. Først da senteret ble åpnet, med snorklipping, kake og musikk, kom det fram at det er Bitcoin-utvinning de starter med.

Anders Kringstad i Dataforeningen og teknisk direktør i IT-sjefen AS, har i et innlegg på Trønderdebatt en svært nyttig oppklaring av begrepene rundt kryptovaluta og datasenter. Det er knapt noen som forstår hvordan kryptovaluta egentlig fungerer. Men i prinsippet handler det om svært avanserte regnestykker i såkalte blokkjeder, som sørger for at data kan behandles og utveksles kryptert. Denne databehandlingen krever enorme mengder med strøm, og datakortene og prosessorene som gjør jobben utvikler mye varme.

Lagring av data er derimot noe helt annet. Det å bare lagre data krever stadig mindre plass, og nesten ikke strøm. Enorme mengder data kan nå lagres på en mikrochip på størrelse med et saltkorn. Det å ha et datasenter som skal lagre data krever først og fremst sikkerhet mot fysiske og digitale inntrengere, og sikker tilkobling. Dette skjer vanligvis i gigantanlegg i fjell, sikret mot både atomangrep og jordskjelv, ikke i en container på Namsskogan eller i en nedlagt pølsefabrikk på Åsen.

Slik sett gir det mening å etablere utvinning av kryptovaluta i Namsskogan – så lenge strømmen er billig og det er lett å kvitte seg med overskuddsvarmen, enten det er til tomatdyrking eller til å holde kuldegradene ute. Men det kan fort snu, både slik markedet for kryptovaluta nå har gjort, eller med nye rammebetingelser for bruken av strømmen. Da er det vanskelig å se for seg at det blir annet enn tomme containere igjen i Namsskogan også – slik det har skjedd en rekke steder i blant annet USA.

Teknologien som brukes i kryptovaluta kan også til andre formål. Det å eksperimentere og prøve ut blokkjede-teknologi er i seg selv interessant, og ikke ulovlig. Men vi bør være på vakt mot mystiske selskaper som prøver å kamuflere både seg selv og virksomheten, og blander sammen begrep som vi har liten mulighet til å forstå.