Noen turer nordover bekreftet at Lofoten ligger solid plantet i hjertet mitt som borgfjæring fra fødselen. Og vi var så sannelig ikke alene der oppe. Ei venninne som driver Spar-butikk kunne rapportere om enorm omsetningsøkning etter at nordmenn begynte å tråle Lofot-vegene igjen.

På tur sørover igjen nå i sommer begynte jeg å gruble på tanker jeg hadde for noen år siden – og et forslag jeg har lansert før. Vel har dette fenomenet bedret seg de siste tiårene, men i min tidlige yrkeskarriere snakket vi ofte om Trøndelag som et transittfylke. Altså et område turister måtte passere på tur nordover til midnattssol og nordlys eller på vegen sør til vestlandsfjorder og sørlandsidyll.

I Trøndelag og Midt-Norge har vi natur, kulturhistorie og attraksjoner i massevis, og vi har vært flinke til å markedsføre vårt unike matkammer med kortreiste kvalitetsprodukter. Likevel har jeg en følelse av at nordmenn i sør og nord stort sett vet om Stiklestad og Nidarosdomen og kjenner lite til alt det kysten og innlandet vårt har å by på.

Nå tenker jeg ikke disse tankene fordi jeg nødvendigvis ønsker masseturisme som den man har i Lofoten og mot Nordkapp. Der kan det være trafikkork og logistikkutfordringer i meste laget for meg. Men jeg vet hvor mange som ønsker turisme som næringsveg og ivrer for å skape viktige arbeidsplasser i regionen vår. Jeg bor heldigvis i en vekstkommune hva arbeidsplasser angår. Samtidig ser jeg at turisme kan være en faktor som gjør det mulig å leve av jordbruk og fiske i utkantområdene våre. Og helt ærlig så gjør det meg litt stolt om flest mulig mennesker får se og oppleve den fantastiske naturen og kulturen vi er beriket med her midt i landet.

Så hvordan får man turister til å bremse opp litt og bli bedre kjent midt i Norge også? Min tanke kan sikkert virke utopisk, men noen kan kanskje bygge på noe av det. Det jeg tenker er at alle i bil, på sykkel eller tog nødvendigvis må passere et sted som Stjørdal på tur nord- eller sover. Svært mange kommer dessuten fra øst og fra Sverige, og da går stamvegen E14 via samme sted. Det samme gjelder jernbane, det kommer tog fra øst, sør og nord til stasjonen med det internasjonalt velklingende navnet Hell. Og dessuten ligger en av landets største flyplasser ved E6 og jernbanelinje der.

Derfor må Stjørdal være det selvfølgelige sted for å nå turister fra alle kanter med et presentasjonssenter for reisemål og destinasjoner over hele landet.

Og for å tenke internasjonalt igjen, kall det gjerne et showroom. Da tenker jeg stort med et visningssenter som både kan tilby markedsføring for alle fylker, kommuner og private aktører i reiselivsnæringa og samtidig skape arbeidsplasser regionalt og nasjonalt. Hvert fylke kan tilbys å leie et showroom for videresalg eller utleie til kommuner og destinasjoner. Så kan verter eller guider formidle brosjyrer og informasjonsmateriell, eller rommet kan gjøres heldigitalt med selvbetjening for informasjon og booking. Leieinntekter vil finansiere bygg og fellesfunksjoner.

I tillegg vil et slikt nasjonalt visningssenter midt i landet være det naturlige sted å samles for kurs og konferanser i reiselivsnæringa. Stjørdal nås enkelt med både tog og fly for dem som bor utenfor regionen, også utenlandske kunder/aktører. Kreative sjeler kan sikkert finne et godt navn à la «Norgesporten», «Vindu mot Norge» eller noe sånt.

Hvem kan ha ansvaret for et sånt prosjekt? Det kan jo være både offentlige instanser eller private aktører. Visit Norway kanskje? Eller kan det være at naturlig prosjekt for Trøndelag fylkeskommune som eventuelt kan få ei nyetablering, eller hva Terje Sørvik?

Disse tankene var kanskje mer drømmer enn realisme. Poenget mitt var å være litt kreativ for å få presentert mye mer av landet vårt enn det tradisjonelle med fjorder, midnattssol og nordlys. Det er mulig å tenke i samme baner lokalt også, i mindre målestokk. E6 og turiststrømmen går nord- og sørover og østfra gjennom Grong. Et «Vindu mot Namdalen» der kunne virkelig formidlet klisjeen «Norge i miniatyr», fra ytterste skjær til de innerste grensestrøkene med hav, fjorder, elver, vann og fjellrike.

Jo da, du får god tid til å tenke nye tanker når du kjører bil i et land der det fortsatt er milevis med uberørt natur. Men det er – kanskje heldigvis – ikke hver gang jeg noterer ned alt jeg tenker.