Namsen er ei storlakselv. Tidligere undersøkelser viste en fordeling med 1/3 1-sjøvinterlaks, 1/3 2-sjøvinterlaks og 1/3 3-sjøvinterlaks i vassdraget. 1-sjøvinter betyr at laksen står ett år i havet og kommer tilbake med en snittvekt på 1,5 kg. 2-sjøvinter – 2 år i havet og 5 kg mens 3-sjøvinter har hatt en snittvekt på over 10 kg. Det betyr også at det står 3 årsklasser med laks i havet, som venter på oppgang i elva - smolt utvandret i 2018, 2019 og 2020. Storlaksinnsiget kommer først mens smålaksinnsiget gjerne kommer senere på sommeren. Overlevelse for forskjellige årsklasser kan variere, men sjansen for at 3 årsklasser har forsvunnet i havet det siste året er minimal. Det meste av dødeligheten skjer tross alt ved smoltutvandring.

Les også

Villaksens framtid i Namsos og Namdalen

Vi har hatt historiens tørreste sommer, og dermed lite lakseoppgang den siste måneden, (i motsetning til 2020 der vi hadde flomvatn og regn langt utover sommeren.) Dette påvirker lakseinnsiget og lite fangst er blitt registrert. Da har kloke hoder i miljødirektoratet konkludert med at det blir for lite gytefisk i Namsenvassdraget og vil stoppe fisket. Til overmål har de også stoppet det meste av overvåkingsfiske med kilenot utenfor fjordene – et fiske som kunne gitt god informasjon om innsiget av laks.

Nå er det kommet et kompromiss med reduserte kvoter. All holaks er fredet og døgnkvoten er 1 laks. Resultatet vil bli en stor grad av gjenutsetting av fisk. Catch and release, gjerne der laksen holdes oppe for et skrytebilde. I stedet for å høste av naturen til mat, skal en leke litt med laksen og så slippe den ut igjen.

Min erfaring med behandling av blank laks er at det lett oppstår store soppangrep på fisken. Arbeidet litt med stamfisk i yngre dager, og la litt sport i å ta laksen i sporden i stedet for å bruke håv - skjønte ikke mer uten erfaring. Resultatet var at jeg etter 2 uker kunne se avtrykk fra hendene som soppangrep der slimlaget ble skadet. Skal en praktisere gjenutsetting, bør laksen aldri tas opp fra vatnet for et bilde. I tillegg burde gjenutsetting i småelver og Sandøla vært forbudt før 15. august og laksen har fått gytedrakt.

Det har neppe vært mangel på gytefisk i Namsenvassdraget. Dette kunne vært dokumentert gjennom systematiske yngelundersøkelser med el-fiske. Derimot er det grunn til å diskutere kvaliteten på gytefisken. Namsen er verdifull fordi det er mye 2- og 3-sjøvinterlaks – mellomlaks og storlaks. Dette er arvelige egenskaper utviklet gjennom flere tusen år – tilpasning til ei elv med stor vassføring der stor laks kunne overleve fram til gyting. Nå kommer innsiget av smålaks og da presterer miljømyndighetene og elveeierlaget å frede all hofisk for å berge gytebestanden – også 1-sjøvinterlaks med de dårligste genene. Etter mitt syn burde 1-sjøvinterlaks aldri vært kvoteregulert i ei storlakselv. Det er 2 og 3-sjøvinterlaks som har de beste genene og gjør Namsenvassdraget verdifullt.

Jeg tror også at det er større fare for redusert gytebestand pga sjukdomsutbrudd enn pga sportsfiske i vassdraget. Furunculosesmitte ser ut til å være etablert i Sandøla. Catch and release i et vassdrag med furunculosesmitte er risikosport. En stressa og skadd laks får dårligere immunforsvar, og kan lettere utvikle sjukdom. Når en laks først blir sjuk, akselerer smittepresset og kombinert med tørr elv og varmt vatn kan resultatet bli veldig dårlig.

At miljødirektoratet mangler kunnskap om laks er vel ingen stor overraskelse. De jobber ut fra føre var-prinsippet. Når de mangler kunnskap om lakseinnsiget, skal tiltak iverksettes for sikkerhets skyld - dvs fredning. I ferietiden er også restriksjoner på fiske enklere å gjennomføre enn å prøve å skaffe seg kunnskap om lakseinnsiget. (Med en miljøminister fra Venstre er det heller ikke store sjanser for at direktoratet blir overprøvd.) Da blir en avhengig av et elveeierlag som kan påvirke beslutningene – og det krever kompetanse. Vi har et kunnskapssenter – villakssenter i Namsos og en sportsfiskelinje i Grong. Jeg vil utfordre dem til å overvåke gytefisk, yngeltetthet i vassdragene og spre litt mer kunnskap om laks til «bestemmende myndigheter» slik at beslutninger blir tatt på litt bedre grunnlag.

Faren nå er at denne forvaltningen fører til økt sjukdomsfare og at en sparer på gytefisken med de dårligste genene.