(Avisa Nordland)

Lars Egil Furebotten (32) bor på Røkland i Saltdal. Han er aktiv i styre og stell i bygda, blant annet innen fotball.

Privat er han trebarnsfar. Barn nummer fire ventes i februar. Han har også lang fartstid med jobb i helsevesenet.

Alt er tilsynelatende på stell.

Bak fasaden skjuler det seg likevel et mørke.

Et stort, altoppslukende mørke.

Tidlig krøkes

Det starter tidlig. Allerede i 6-7-årsalderen flyr guttungene på Røkland ned på nærbutikken. Der står en gammeldags slot-maskin. En såkalt enarmet banditt. Man putter kronestykker på og drar i spaken. Symboler på skjermen begynner å rulle. Tre like gir gevinst.

– Jeg var voldsomt fascinert av det. Det var 18 års aldersgrense, men ingen sjekka sånt på midten av 90-tallet. Det hendte vi ble jagd vekk, men det fikk aldri konsekvenser. Vi kom og gikk i mange år.

Det er den spede starten. I ungdommen utvikler det seg. I vennegjengen er det kultur for spill. Poker, yatzy, idiot, alt med store summer involvert.

– Vi kunne spille om flere tusen kroner. Og hadde vi ikke penger på oss, spilte vi på «krita». Jeg husker godt jeg kunne ligge våken om natta og tenke på pengene som var tapt. Det er en fæl følelse når du er 14-15 år gammel.

Videre gjennom ungdom- og voksenlivet tiltok spillingen. Tipping på oddsen, samt poker og casino på nett var hele tiden en sentral del av livet. Noen perioder i større grad enn andre.

16. september 2020 har Lars Egils liv kretset rundt spill i to hele uker. Ved siden av de daglige pliktene er det kun automater på nett tiden går bort til. Han får minimalt med søvn, men klarer likevel å fungere i jobb.

Så, en kveld, kommer plutselig smellen.

Smellen

– Den kvelden innrømte jeg alt. Bretta meg ut for familien. Mamma og svigermor kom til huset vårt. Jeg sa det som det var. Etterpå var planen å pakke sakene, ta med meg hunden og dra på hytta.

– Hva skulle du gjøre på hytta?

– Aner ikke. Jeg ville bare bort. Vekk. Være et helt annet sted for meg selv. Heldigvis fikk jeg beskjed av mamma om å dra rett på legevakta på Fauske. Hun ville overhode ikke jeg skulle være alene på det tidspunktet. Det er jeg veldig glad hun sa.

Fra legevakta blir Lars Egil sendt rett til DPS i Bodø. Der blir han værende i en uke og får tett oppfølging. Etterpå blir han tilknyttet rusteamet i Bodø og ettervernstjenesten på Fauske.

– Jeg fikk verdens beste oppfølging og hjelp. Jeg kan ikke få takket dem nok. Det var helt uvurderlig.

Uka etter han blir lagt inn i Bodø, setter Lars Egil seg på toget fra Bodø til Saltdal. Dagen han kommer tilbake til hjembygda er, ironisk nok, dagen moren hans skal gifte seg.

– Det var en veldig, veldig spesiell dag. Jeg er en følsom type, men akkurat da kjentes det ut som en reinkarnasjon. Det var veldig mange tanker som surra rundt akkurat da, sier han.

Familien visste

Lars Egil og kjæresten Christina har vært sammen siden begge var tidlig i tenårene. Sammen har de tre barn og et fjerde på vei. Hun innrømmer spillingen har tæret på parforholdet og familielivet.

– Lars Egil har spilt helt siden vi ble sammen. Spill har alltid vært en greie i vennegjengen deres. Derfor har jeg vært vant til det. Men jeg har merket han ikke har vært helt til stede mentalt. Hodet har vært et annet sted.

Derfor tok hun initiativ til å skaffe hjelp.

– Jeg så psyken hans skrantet mer og mer. Han ble mer og mer fraværende. Han satt oppe om natta, fikk ikke sove og var mye hos legen. Til slutt så jeg ingen annen utvei enn å ringe mødrene våre, sier hun om den avgjørende septemberdagen i fjor.

Også økonomisk har spillingen påvirket familien. Likevel har de klart å beholde tak over hodet. Ifølge Lars Egil selv er akkurat den biten under kontroll.

– Christina var klar over både at jeg spilte på kreditt og at jeg enkelte ganger hadde spilt vekk hele lønna mi i løpet av to dager. Likevel tror jeg ikke hun forsto hvor dypt jeg var oppi det, rent psykisk. Det kan man ikke forvente heller, sier han.

– Jeg har betalt regningene. Lars Egil har heldigvis ikke så stor gjeld, men han har spilt bort beløp i millionklassen. Jeg har aldri kunnet stole på at lønna hans har gått til oss. Og når jeg har konfrontert han med det, har han alltid en unnskyldning for hvor pengene har gått. Det har frustrert meg til tider, sier Christina ærlig.

Lars Egil anslår mellom 1,5 og 2 millioner kroner har forsvunnet i dragsuget. Likevel er det tidsbruken, ikke pengene, som plager ham mest i ettertid.

– Jeg klandrer meg selv for å ikke ha vært nok sammen med ungene. Jeg er 32 år gammel og småbarnsfar. Da skal man ikke sitte og spille. På en måte har jeg klart å være operativ, på en annen måte ikke. Jeg har vært fysisk tilstede, men ikke mentalt. Det plager meg veldig.

I sitt stille sinn trodde Lars Egil han skulle klare å forsørge familien ved hjelp av pengespill.

– Jeg husker en gang jeg gjorde det veldig bra i en pokerturnering på nett. Jeg vant mye penger. Flere hundre tusen kroner. Likevel endte jeg med å bare ta ut en brøkdel av det. Sånne gevinster vil alltid være et påskudd for å spille mer. Særlig når du er dypt inne i avhengigheten. Man mister betydningen av penger fullstendig. Drømmen om at det skulle skje på ny eksisterte likevel fremdeles.

Sterkt apparat

Ståle Sårheim er sosialkonsulent for rus, psykiatri og avhengighet, og har vært behandlingsansvarlig for tilbudet ved Nordlandssykehuset. Han understreker at han vil uttale seg generelt om behandlingen som gjennomføres, og ikke om det konkrete tilfellet.

– Vi har jobbet systematisk med å hjelpe spillavhengige i Bodø siden 2015. På den tiden ble det bygd opp et sterkt fagmiljø som følge av at flere utdannet seg innen feltet.

Behandlingen går ut på at pasientene først utredes for spillelidelse. Deretter lages det en behandlingsplan bestående av flere komponenter og samtidige tiltak.

– Vi tilbyr behandling både på individuelt og gruppenivå. Alt er frivillig. Det gjennomføres cirka ti gruppetimer som varer i to timer hver. Den individuelle behandlingen er ukentlig den første tiden.

– I tillegg samarbeider vi tett med NAV og familien til den det gjelder. Hvis man ikke får kontroll på økonomien hjelper det lite med behandling, sier Sårheim.

Målet med timene er at pasientene skal lære seg innsikt og teknikker for å slutte med spill.

– I timene bruker vi mange elementer fra kognitiv terapi. Vi jobber med faktorene som får en til å spille, og får fram en beslutning om å slutte. Vi prøver å hjelpe folk gjennom den ambivalensen det er å ikke skulle spille mer.

– De lærer seg også teknikker for å avlede tankene. Enten møter man den med å stoppe, eller så kan man finne en måte å forlate hele situasjonen på.

I år har åtte personer fått tilbud om nettbehandling for spillelidelse i Bodø. Syv av dem fra Salten og en av dem fra Lofoten. Sårheim viser til tall fra Spillavhengig Norge som tilsier at tallet på folk som sliter med avhengighet på nasjonal basis har økt under koronapandemien.

Den lille, store seieren

Å få hjelp til å takle innfall har vært særlig nyttig for Lars Egil. Han husker spesielt en gang han var nær ved å sprekke.

– Det er cirka et halvt år siden. Jeg hadde noen ærender og var ute med bilen. Da fikk jeg lyst til å spille igjen. Jeg kunne kjørt ned til Coopen, kjøpt et gavekort og omsatt det på nettcasino. Alternativ to var å kjøre hjem.

– Jeg tenkte først ingen hadde merka det hvis jeg spilte på ny. Jeg hadde, tross alt, vært flink i et halvt år. Heldigvis begynte jeg å tenke på det jeg hadde lært. Og, ikke minst, alle folka jeg har skuffa så mange ganger. Ved å kjøre til butikken hadde jeg svikta på ny.

Lars Egil kjørte hjem.

– Jeg måtte håndtere følelsen der og da. I det jeg kom hjem, var hele greia glemt. Samtidig var jeg stolt over at jeg hadde håndtert situasjonen på en så god måte. Vi hadde gruppetime på nett neste dag, og da fortalte jeg om det som hadde skjedd. Jeg sto igjen med en enorm seier i bagasjen, enn hvor skummelt det føltes der og da. Å kjenne mestring var utrolig godt. En følelse jeg aldri har kjent før med tanke på pengespill.


Å åpne seg i gruppetimer har vært noe av det tøffeste. Spesielt ille var den aller første timen.

– Jeg ble sittende og brette ut om meg selv. Det var en vond, men samtidig fin opplevelse. Vond fordi det først da gikk opp for meg hva jeg hadde drevet med de siste årene. Hvordan jeg har påvirket livet til de rundt meg. God fordi alle i rommet slet med sitt, og dermed kunne gi meg gehør og anerkjennelse. Det trengte jeg virkelig.

Små gleder

Torsdag var det ett år siden Lars Egil sist spilte for penger. Han fastholder at han ikke har «byttet ut» spillingen med et annet substitutt.

– Jeg har prøvd å gjøre normale ting. Ha balanse i hverdagen. Det har tatt tid og energi, men jeg har det veldig bra. Det er godt å se det er mulig å kose seg med et A4-liv.

Slik har det ikke alltid vært.

– Spillingen var en flukt fra det «kjedelige» livet. Det er ikke veldig gøy å ta ut av oppvaskmaskinen, vaske gulv og gå på jobb. Det ble en avkobling fra alt som var hverdagslig. Noen vil nesten kalle det en transe, sier Lars Egil.

– I dag har jeg lært meg å sette mer pris på de nære tingene. Noe så enkelt som å stå opp med samboeren og ungene mine. Vite at jeg ikke har sittet og spilt kvelden før. Det er en stor seier for meg, selv om det kanskje høres rart ut for andre.

At barna skal ha det bra har vært en stor motivasjon i det hele. Derfor valgte han tidlig å involvere de to eldste barna på 11 og 12 år i prosessen for å bli kvitt avhengigheten.

– De fikk være med på en av de personlige behandlingstimene. De hadde spørsmål de fikk svar på. Det var nok godt for dem. De har merket uroen i hjemmet mens ting har stått på som verst. Etterpå har det blitt en helt annen stemning i huset. Det er godt både for barn og voksne.

Også lærere i skolen og barnehagen til barna har fått vite om situasjonen.

– På den måten er ungene bedre rustet hvis det skulle bli spørsmål om det på dagtid. Det gir trygghet, sier Lars Egil.

Vil hjelpe

Til tross for at han har gått ett år uten spill, nekter Lars Egil å kalle seg frisk.

– Jeg må tenke at jeg er avhengig. At jeg ikke kan spille i dag. Jeg kan ikke dra på butikken og kjøpe skrapelodd for 100 kroner bare fordi jeg har vært flink. Jeg må ta en dag av gangen - resten av livet. Forhåpentligvis blir det lettere å leve med etter hvert.

Å bære erfaringene på skuldrene er nemlig ikke lett.

– Jeg har jobba mye med skyldfølelsen. Hvordan kunne det gå så langt? Hvordan kunne jeg havne så langt ned i kjelleren? Man føler seg som skit. Det var verst de første dagene, men så klarer man, på ett eller annet vis, å jobbe seg videre. Nøkkelen er å få satt ting i system. Hvordan den dagen skal se ut. Hvordan du skal gå løs på veien videre. Og så må man lage seg en strategi for hvordan man skal håndtere suget etter spill. For det kommer.

En annen måte å håndtere følelsene på er å dele erfaringer. Ikke bare i samtalegrupper, men også til studenter.

– Jeg har blitt invitert til Nord universitet for å fortelle om erfaringene mine som pasient. Jeg har også forelest for ledelsen på Nordlandssykehuset og Haukeland. Det gir meg veldig mye.

– Jeg er generelt opptatt av å vise at det alltid er hjelp å få. Uansett hvor galt det går og hvor mye stigma du føler rundt lidelsen din. Det er bestandig noen der som kan hjelpe. Det er utrolig viktig å huske på.