Nå har vi snart lagt 15 måneder med pandemi bak oss. Siden mars 2020, da hele landet ble nedstengt, har vi måttet innrette oss etter og ta hensyn til en ukjent fiende. For å være helt trygg har den beste medisinen egentlig vært å holde seg mest mulig for seg selv innenfor sin lille kohort og være mest mulig hjemme.

Man kan få brakkesyke av mindre.

Nå tenker du vel at i så fall skulle man tro at man fikk tid til å gjøre alt det man ellers ikke har tid til. Som å rydde i kjelleren, organisere rotet i kottene, lage oversiktlig system i fryseren, sette bøkene i alfabetisk orden i bokhyllene – rydde og kaste alt det man ikke lenger bruker eller har bruk for. Og så videre og så videre. Lista er lang over alt det man kunne ha gjort – om man bare hadde orket.

Istedet er kjelleren akkurat like rotete – om ikke mer – enn for 15 måneder siden. I fryseren er det like uoversiktlig og soverommet ser akkurat likedan ut som i mars i fjor.

Eller vent, det stemmer ikke. Vi har jo faktisk pusset opp soverom i kjelleren. Av ren og skjær nødvendighet. Ikke fordi det var så forferdelig slitt eller stygt, men fordi vi på et tidspunkt i pandemien trengte en plass å være, alle i husstanden.

For våren i fjor var som følger: Dattera vår, som gikk sisteåret på musikk, dans og drama på videregående, okkuperte stua i andreetasjen – der det er mest gulvplass – for å øve til eksamen og danseforestillinger. Jeg hadde booket meg inn på loftstua med hjemmekontor, men da mannen i huset ble permittert fra jobben sin, ble det problemer. Løsninga syntes klinkende klar: Han måtte settes i arbeid i førsteetasjen. Da hadde vi alle en plass å være. Så maling ble kjøpt inn og et soverom fikk en real makeover.

Men til tross for praktiske løsninger, ble det enkelte kræsjer. En dag jeg skulle ta spesielt mange telefoner på jobb, kjørte skolen digital danseundervisning. Og i og med at det er åpen løsning mellom stue og loftsstue, ble det forstyrrelser. Resultatet var at jeg satt bak lukket dør på badet i underetasjen og tok min ringerunde med toalettlokket som stol. Det var hjemmekontoret sitt det!

I det store og hele har vi sluppet heldig fra det. Selv om vi har vært lite sosiale, fått lest mange bøker og sett mange tv-serier, har vi sluppet unna koronaviruset. Det er tross alt det viktigste.

Denne uka fylte jeg år. Feiringa var også koronavennlig. Og den viktigste gaven av alle fikk jeg på forhånd, da jeg sist fredag møtte opp i NTE Arena klokka 09.46 for endelig å få et lite stikk. Nå øyner jeg håp om en mer normal tilværelse om ikke så lenge.

Det er grunn til å takke og bukke.