Pappa, hvorfor er panseret på den andre Mercedesen til mamma så krøllete? Og hvorfor ligger det sånn grønn plastgreie over ruta?

Om noen uker starter elgjakta – i skogen – for dem som har jegerprøven. For oss som jakter på fylkesvegen er det tilstrekkelig med førerkort klasse B og en gammel Mercedes.

– Krøllete?

– Ja, bulkete liksom, litt krøllete, you know?

– Elg.

– Elg?

– Jepp, elgjævel.

Elg (Alces Alces). Alces betyr overlegen, og en mulig forklaring på at elgen har fått et slikt navn er den er overlegent stor og ikke har naturlige fiender. Det vil si så lenge Skogens konge holder seg i skogen og ikke leker King of the road.

Her om kvelden ante jeg som vanlig fred og liten fare da jeg i bedagelig tempo rattet retning residensen med Radio Trøndelag og trekkspill i høyttaleren, for rolig avslapping og restitusjon – uten trekkspill.

Det er ikke viktig, men det er ganske irriterende når en sånn elgjævel hopper opp av grøfta i ren kamikaze-stil og velter seg oppå panseret.

NA-journalist Øivind Rånes

Opp av grøfta 20–30 meter foran bilen, i kanten av lyskjeglen, spratt det opp en diger gråbrun skygge. Noen tidels sekund senere høres lyden av stål som krøller seg, det tunge klasket av kjøtt og frontruta blir full av hår.

Stillheten er øredøvende. I møte med solid tysk panser (stål) kommer selv 200–300 kilo ukontrollerbart villdyr til kort.

Jeg har kjørt strekninga minst 4.000 ganger hver veg de siste ti årene. Og har aldri sett snurten av elg akkurat der. Elg-tettheten er skyhøy både før og etter, men akkurat der, aldri. Aldri – på mange tusen forsøk – det er lettere å vinne i lotto.

Dattera på ni kikker bekymret ut av kjøkkenvinduet, og speider etter ville dyr på gårdsplassen. Men bortsett fra ei sløv humle i vinduskarmen og en trost som halte meitemark opp av plenen, er det stille.

– Hvor er elgjævelen nå da pappa, sier hun med forsiktig stemme og trykker nesa mot ruta.

– Død.

– Død?

– Helt død?

– Helt.

– Hvordan vet du det?

– Jeg ringte til en mann som kom og skjøt den, den var skadet.

– Å ja, da var det sikkert best.

Det er anslått at det er opp mot én million elg i Europa. Minst to tredeler av disse befinner seg i Norge, Sverige og Finland, og det hevdes fra ulikt hold at bestandsøkninga er helt ute av kontroll. Denne torsdagskvelden tok jeg derfor ansvar og reduserte bestanden med ett individ.

– Du pappa, har du det bra?

– Ja da vennen, ingen fare, men jeg er litt sur for at bilen ble ødelagt.

– Men det er jo du som pleier å si at døde ting ikke er viktig. Du har jo fortsatt den gamle Forden, vet du, sier hun med beroligende stemme

– Det er ikke viktig, men det er ganske irriterende når en sånn elgjævel hopper opp av grøfta i ren kamikaze-stil og velter seg oppå panseret, hadde nå det helv ... dyret, begynner jeg.

– Er du sikker på at du ikke har slått hodet ditt, du er liksom enda mer surrete enn vanlig, ruller hun med øynene og tar en bit av brødskiva.

PS.: Mercedes-stjerna på panseret kom helt uskadd fra hendelsen.