(Fritt etter Inger Hagerup)

Så tenner vi ett lys en kveld, vi tenner det for glede.
Glede for den kommende dyrtidshøytida og strømprisene,
som ikke er like høye i kveld som i morges,
og ennå ikke over tieren per kilowatttime,
i alle fall ikke jevnt fordelt over uka og i alle fall ikke med strømstøtte fra Jonas.
Vi tenner lys og gleder oss over at stearinlys fortsatt fins på markedet og at ikke all strømmen vår forsvinner i en kabel til utlandet.
Over at det fortsatt er nok igjen til å lyse opp alle våre flaggstenger og verandaer og vinduer og rotete buskas med tusenvis av LED-lys som vi kjøpte billig på Europris på januarsalget.

Ett helt lys tenner vi for glede.
Men ikke mere.
Resten må på beredskapslager i kjelleren,
sammen med jodtablettene og joikakakene som ikke heter joikakaker mer.

Så tenner vi to lys en annen kveld. Dem tenner vi i vrede.
I ren og skjær fortvilelse tenner vi dem.
For regjeringa krever skatt på utnytting av fellesgodene våre og tar livet av distriktet, hvor ingen andre enn bønder tør å satse på næring med mindre de har kortsiktige utsikter til en ekstra milliard på konto.
Og hvor de eneste som står igjen med såkalte høykompetente arbeidsplasser, er lakselobbyen,
som flyr skyttel mellom Rørvik og Oslo for å holde utslippene oppe.

Derfor tenner vi to fakler en kveld. To fakler for all vår vrede.
Men ingen er til stede.
De har alle reist med billigste reisealternativ til Lugano, der Kjell Inge Røkke har invitert til ekstraordinær generalforsamling i borettslaget med afterski og glühwejn og Fondue Chinoise etterpå,
så alle kan røre rundt i den samme gryta og snakke om at alt var bedre før grunnrenteskatten.
Og førfør, da Bjørn Dæhlie kunne gå på ski og Gustav Witzøe kunne fiske laks og Kjell Inge Røkke kunne plukke all lusa av laksen og si at den var god.
Og ingen var vel sure på dem for det.

Vi tenner to lys for alle kvoteflyktningene Sveits tar imot fra Norge,
så også disse kan feire jul uten frykt for liv og helse og framtida til familien sin.

Så tenner vi tre lys en annen kveld. Tre lys for all tro, håp og glede som vi kjøpte billig under den velsignede høytiden Black Friday.
For de siste årene har mørket senket seg over landet vårt.
Statsbudsjettet er et veldig stramt budsjett, og folk er fattige og ensomme og fulle av covid, nok en gang.
Men denne ene svarte fredagen i november var ingen mennesker ensomme.
Alle hadde de innbokser fulle av vennlige meldinger fra velmenende markedsavdelinger som strålte mot dem og inviterte dem med på fest.
Selv ikke en liten pike med bart hode og bare føtter var alene.
Hun hadde jobbet overtid med tidenes største salg og lengre åpningstider enn noensinne og hadde sovnet i et hjørne på lageret sørøst i Asia.


Så vi tenner tre lys fra Kina og lar dem brenne riktig lenge.
For vi fikk jo kjøpt tre lys for prisen av ett.
Og ennå kan vi kjøpe flere på Cyber Monday.

Så tenner vi fire lys en siste kveld. Dem lar vi brenne ned.
Mens vi tenker på krigen som fortsatt herjer i Europa og at de som er til stede i bomberommene i Ukraina nå, er uten strøm og varme og at bussene går fra ukrainske julehjem gjennom Polen mot Norge og at Putin generelt er en kuk.

Vi ser og ser på de små flammene som brenner og englene som daler ned i skjul og minner oss selv på å sende de gamle bamsene våre og klærne fra 1997 og varene vi likevel ikke trengte på Black Friday, med gratis porto til Kiev og Lviv.
For også der må de feire jul, og de trenger flere venner enn Jens Stoltenberg.

Ja, tenk, vi tenner fire lys i kveld. For lengsel, glede, håp og fred.
Men aller mest allikevel for fred på denne lille jord. Der menneskene bor.
Eller i alle fall bodde en gang, da. Før de dro til Sveits.