(Trønderdebatt)

Dersom en skummer avisene om dagen, er det lett å få inntrykk av at regjeringen, desperat etter penger, innfører en havbruksskatt for å få statsbudsjettet for neste år til å gå opp, mens havbruksnæringen umiddelbart kastes ut i pengeproblemer. Begge deler er feil. Den foreslåtte havbruksskatten er riktignok foreslått å påløpe neste år, men den skal som normalt først betales – etter overskudd og med fradrag – året etter. Skatten foreslås fordi regjeringen mener det er rett, og den utgjør ikke en plutselig kjemperegning som detter i fanget på en uforberedt næring med trange marginer.

Havbruksnæringen påpeker på sin side at den foreslåtte grunnrenteskatten er innrettet på et vis som skader fiskeforedlingen i Norge. Årsaken er at skatten fastsettes etter en såkalt normpris – spotprisen en kan få for fersk laks på markedet. Men store deler av lakseproduksjonen går videre til foredling, og selges gjerne i store kvanta på langtidskontrakter, for en lavere pris. Her oppstår konflikten: Havbruksnæringen påpeker at dette innebærer at de må betale skatt på en høyere laksepris enn det de faktisk får for all laksen. Dermed mener de at skatten truer slakteriene. Salmar, som nylig sendte ut permitteringsvarsel til 851 ansatte på Frøya og Senja – 748 av dem på Frøya – oppga at «det er ganske enkelt ingen lenger som er villig til å inngå fastpriskontrakter».

Ikke alle er overbevist om at dette skal kunne kaste en så lønnsom næring som havbruksnæringen – med sine nylige milliardutbytter – ut i så alvorlige problemer at de blir nødt til å permittere hundrevis av ansatte. Professor Jon Olaf Olaussen ved NTNU Handelshøyskolen sier rett ut til NRK at «marginene for de store selskapene er så store at det burde ikke være noe problem». Økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe, som ledet utredningen av grunnrenteskatt for havbruk i 2019, har uttalt at hun er «sjokkert over hvor langt næringen er villig til å gå. For meg ser det ut som et trusselspill».

Dette er altså økonomiprofessor, ikke radikale aktivister på venstresiden, som uttaler seg. Og jeg må innrømme at de er inne på noe: Det er vel noe av en fallitterklæring for øvrig næringsliv å mene at grunnrentebeskatning (på overskudd, med fradrag) gjør det umulig å drive godt på en beviselig ekstremt lønnsom havbruksnæring?

Havbruksnæringen har, til tross for ordføreropprør langs kysten, noe av et problem med å forklare dette skikkelig. For det første: Permitteringsreglene for fiskeindustrien er mer liberalt enn det som er vanlig ellers i det norske arbeidslivet. Sesongvariasjoner er en viktig forklaring på dette. Derfor er store runder med permitteringsvarsler, i følge næringen selv, slett ikke uvanlige på vinteren.

I fjor ble det sendt ut permitteringsvarsel til flere hundre ansatte på Salmars fabrikk på Frøya. «Årsaken er rett og slett råstoffutfordringer, og at vi ikke har nok laks å slakte i vintermånedene», sa konserndirektør Frode Arntsen til MN24 den gangen. «Han sier at dette er en typisk sesongmessig hendelse, som handler om at laksen vokser saktere om vinteren når sjøtemperaturen er lavere», kunne vi lese videre i saken.

I desember 2015 kommenterte Bjørn Rønningen i Hitra-Frøya at «det er ikke uvanlig at laksenæringa har høytid fram mot jul, og deretter vesentlig lavere aktivitet på nyåret. Ikke er det uvanlig at fiskeprodusentene bruker permitterings-verktøyet på nyåret heller». Og sant nok: I januar 2016 meldte Dagens Næringsliv at «både Cermaq, Marine Harvest, Salmar og Lerøy permitterer ansatte eller reduserer aktiviteten. Minimum 300 ansatte blir permittert i vintermånedene». Samme avis meldte 10. januar 2014 at Salmar sendte ut «permitteringsvarsel til sine 400 ansatte ved slaktefabrikken». Også på vinteren i 2012 var det permitteringer ved Salmar.

Det er – med denne historikken – ikke til å undres over at økonomiprofessorer stusser over at det nå framstilles som om det er høringsforslaget til grunnrenteskatt alene, som tvinger selskaper med kjempmarginer og milliardoverskudd (og -utbytter) til å sende ut permitteringsvarsel til hundrevis av ansatte som nå går lavere inntekt og økt usikkerhet i møte, og det i en årstid der permitteringsvarsler ifølge næringen selv er «en typisk sesongmessig hendelse».

For det andre: Det er ingen hemmelighet at sjømatnæringen lenge har vært motstandere av å innføre denne grunnrenteskatten. Når det nå fremstilles som om det bare er innretningen som er problemet, skulle en nesten tro at de hadde et alternativt forslag for verdifastsettelse?

For dersom skatten skal være forutsigbar, må jo en verdi ligge til grunn. Når oppdrettsvirksomheten og foredlingen ofte finner sted i samme konsern, sier det seg selv at en ikke kan lage et skattesystem som oppfordrer til å bruke prising som virkemiddel for å «flytte» overskudd fra den skattbare virksomheten (oppdrettet) til den ikke skattbare virksomheten (foredling).

Ketchupen er ute av flaska. Grunnrenteskatten for havbruksnæringen kommer til å bli innført. Det lureste havbruksnæringen kan gjøre nå, tror jeg er å leve opp til sine ord om at de støtter mer skatt på egen næring, og eventuelt komme opp med et seriøst alternativ til den såkalte normprismodellen (som har vært utgangspunktet for debatten om grunnrenteskatt på havbruk helt siden 2019). Det meste tyder på at regjeringen er lydhøre på innretning, men fast bestemt på prinsippet.

Det bør næringen også gjøre av hensyn til eget omdømme.

For kontrastene er store i samfunnsdebatten om dagen. Denne høsten bruker mektige bedrifter med milliardoverskudd det de kan av krefter og innflytelse (og, antar jeg, PR-byråers bistand) for å unngå en skatt på sin bruk av fellesskapets ressurser. Noen uker tidligere kom nyheten om at matfattigdommen er økende i Norge. 400 000 husholdninger sliter økonomisk.

Noen vil sikkert hevde at det er spekulativt å trekke denne parallellen. Det får så være. Det bør være et tankekors for alle at forskjellene øker i et samfunn som i to tiår har bugnet over av penger. Det er en sammenheng mellom skatt og ulikhet, og mellom statsbudsjettets inntektsside og fellesskapets evne til å bekjempe ulikhet og fattigdom. Kvartalsrapportene med hundretalls millioner i overskudd i ei næring som bruker fellesskapets arealer finner sted i samme land, på samme tid, som familier nå må velge mellom mat og strøm.

Foreldrene som står i matkø og som sliter med å få i barna sine nok næring – i Norge i 2022 – kan ikke spå industridød og valse inn i debattstudioene for å bli hørt. Og motsatt vei trenger ikke ordførerne og de mektige lakselobbyistene å bekjempe mange lag med skam og stigmatisering for å stå fram i offentligheten og fortelle om sine problemer.

Derfor er det de med mest – og mest makt – som tar mest plass – og derfor forteller høstens kontraster oss svært mye om hvem som har makt, og ikke.