MÅNESET: 23. februar var høygravide Anna Møllevik (22) heime på Måneset i Nærøysund sammen med sin to år gamle sønn Even Hilmar.

Det var 23 dager til termin, samboeren var på sjøen, og Annas mor, Ida Kristin Hansen, var på besøk for å hjelpe henne med forberedelser til fødselen.

Med seg hadde hun også to andre barnebarn, og de bestemte seg for å overnatte, for å fortsette forberedelsene neste dag.

Det skulle Anna sette stor pris på neste morgen.

– Jeg våkna klokka halv sju og kjente et sterkt nedpress. Jeg sto opp og brukte litt tid på badet. Der ble det verre og jeg måtte legge meg på gulvet. Etterpå gikk jeg og vekket mamma og sa at jeg trodde fødselen var i gang, forteller Anna.

Da hun innså hva som skjedde, var Annas første tanke at samboeren, Odd Reidar Blikø, ikke ville få med seg fødselen.

– Vi hadde tenkt at denne gangen hadde vi god tid, for han skulle jo komme heim 14 dager før termindatoen.

Da han ikke kunne bli med, var det godt å ha mor der.

Hun ringte til jordmora, og Anna gikk tilbake til badet og la seg på gulvet igjen.

Jordmora som hadde vakt var på Høylandet, og ville bruke lang tid på å komme seg dit.

Hun som hadde fulgt dem gjennom hele svangerskapet var imidlertid på Kolvereid, og kunne komme fortere. Da hun kom til Måneset hadde Anna allerede ni centimeter åpning.

– Du skal vel ikke presse meg inn i en ambulanse nå? spurte hun jordmora.

– Nei, du skal føde heime, fikk hun til svar.

Fullt hus

De tre barna var fremdeles i huset, og Annas søster Frida kom for å hente dem.

– Men da hun hørte at det skulle skje heime, ville jo hun også være med. Ungene ble hentet av svigerforeldrene mine, som bor like ved.

Da var allerede ambulansepersonell, inkludert en lærling, Annas mor og den første jordmora på plass. Jordmora fra Høylandet var også på veg.

– Det ble ganske fullt på badet, men det var veldig fint å få ha både mamma og søstera mi der sammen med meg.

Anna trodde babyen skulle komme hvert øyeblikk. Men fordi fosterhinna var seig, tok det likevel litt tid. Den andre jordmora hadde med seg mer utstyr, og fikk tatt vannet.

Etter det gikk det hele fort, og klokka ti var han ute, drøye tre timer etter Anna hadde våknet.

– Jeg hadde ikke trodd det skulle gå så fort. Min første fødsel tok godt over et døgn, forteller hun.

Med på Facetime

– Jeg husker det ikke selv, men jeg sa visst til Odd Reidar at han måtte skynde seg heim, ler Anna.

Odd Reidar var langt ute på havet, og hadde ingen mulighet til å komme seg heim. Via Facetime kunne han likevel få med seg det som skjedde. I tillegg ble fødselen filmet, og det ble tatt mange bilder som han har fått se i ettertid.

– Jeg følte meg veldig hjelpesløs da jeg var med på sykehuset da Even ble født, men jeg følte meg mye mer hjelpesløs nå, når jeg var på sjøen og hun var heime, sier han.

Men Anna var i gode hender. Under riene lente hun seg på mora. Da tida kom for å presse, reiste hun seg og holdt seg fast i søstera.

– Mamma fikk klippe navlestrengen, og det var et stort øyeblikk for alle.

Ble også født heime

– Det som er litt ekstra artig med at mamma fikk være med på denne fødselen, er at hun fødte meg heime, forteller Anna.

Termindatoen var 30. juni 1998, og Annas mor hadde tilbragt hele dagen på stranda sammen med de fem barna. Utpå kvelden, da de hadde lagt seg, meldte sjettemann sin ankomst raskere enn forventet.

– Det tok 20 minutter fra hun merka at noe skjedde til jeg var ute. Pappa og gudmora mi, som bodde like ved, måtte ta imot meg, for ambulansen rakk ikke fram i tide.

Samlet familie

Gutten, som fikk navnet Ulrik Andreas, ble født 23 dager før termin, men veide 3058 gram og var 49 cm lang. Den nybakte tobarnsmora var raskt på beina igjen, og gjorde seg klar for å dra til sykehuset.

– En av ambulansearbeiderne spurte om jeg virkelig nettopp hadde født, for det så ikke sånn ut, ler Anna, og forteller at det første hun gjorde var å ordne seg mat.

– Jeg rakk jo ikke å spise frokost. Jeg visste at det kom til å bli en stund til jeg fikk mat når vi skulle bli med ambulansen til Namsos.

Fødebag måtte pakkes og bilstol måtte finnes fram. Annas mor fikk bli med datter og barnebarn på sykehuset, hvor de ble i to døgn.

Da de kom heim igjen feiret toåringen i huset bursdag, og var ikke veldig interessert i lillebroren.

– Han skjønte nok ikke at han skulle være med oss, og var mest glad for at jeg var heime igjen. Da resten av familien dro hvert til sitt, og babyen fremdeles var her, ble han mer interessert og ville holde ham. Han er en veldig stolt storebror, og jeg gleder meg til de kan leke sammen.

Seks dager etter fødselen var familien omsider samlet, og Odd Reidar kunne holde sønnen sin for første gang.

– Nå nyter vi bare tilværelsen sammen. Fødselen var en fin opplevelse, og Odd Reidar fikk være med på sitt vis, via facetime. Hadde han vært her, hadde det vært en drømmesituasjon. Jeg ser ikke mørkt på å føde heime flere ganger.