Hurra, for en dag og for ei helg! Regnet kommer – som bestilt, akkurat i tide til moroa starter!

Vel, det er kanskje ikke like morsomt med fotballmesterskap som da jeg var liten. Den gangen ble jeg så inspirert da vi endelig fikk se de største stjernene på tv, at jeg løp ut på balløkka noen meter unna rekkehuset på Østbyen. Der, på en noe humpete grusbane med innslag av gresstuster, levde jeg meg sånn i eventyrverdenen og innbilte kamper, at jeg formelig krabbet de få meterne heim mens kroppen skrek etter næring. Aldri har surmelk med flatbrød og mye sukker smakt så godt som akkurat da.

Nå er jeg klar for fotball-EM, hvor noen av klodens beste spillere skal få skinne. Men utsettelsen, ventetida eller seigpininga som har vart i ett år har gjort noe med interessen – selv for en fotballfreak som meg. EM-feberen er ikke like høy som før.

Jeg må virkelig ta meg på tak for å gå gjennom de seks gruppene og se hvilke lag som skal i aksjon. Norge, kjempers fødeland, er selvsagt ikke med. England, som oser av optimisme på forhånd – og deretter går hen og skuffer både seg selv og alle oss anglofile – har havnet i ei overkommelig gruppe. De går nok videre til sluttspillet sammen med Kroatia, men sier takk for seg i kvartfinalen. Det er nesten ikke til å tro, men England har aldri vunnet EM! Og gjør det heller ikke denne gang.

Etter uker med sol og sydenstemning kommer det tradisjonelle namdalsværet som bestilt – akkurat når fotball-EM starter. Selv jeg sliter med valget mellom fotball på skjermen og soling på terrassen – bortsett fra når Liverpool spiller, selvfølgelig. Nå slipper jeg dårlig samvittighet idet jeg kryper opp i sofaen, mens regnet høljer ned utafor. Herlig!

Med fotballmesterskap følger også jakta på helter og syndebukker. Spesielt når kamper avgjøres på straffespark. Det er intenst og spennende, i hvert fall for oss som bare skal se på. For dem som skal i ilden kan det være et mareritt.

Derfor kribler det litt ekstra i magen denne helga. Jeg skal, for første gang på mange år, skyte en ball igjen. En gjeng aldrende kompiser har trommet sammen et lag i Namdalsk mesterskap i straffespark. Det vekker både gode og dårlige minner.

Juni 1980. Ti år gammel, som den desidert yngste på laget, blir jeg satt opp blant de fem som skal skyte straffespark i semifinalen i Skandia Cup i Trondheim. Motstanderne, Asker, er fryktinngytende på forhånd, men vi holder dem til uavgjort. Nå skal det altså avgjøres, på grusbanen på Ladesletta. Premien er å få spille finale på selveste Lerkendal. Ikke rart tiåringen fra Østbyen er nervøs og redd. Med tårer i øya løper jeg mot ballen – og skyter. I mål! Utrolig, for jeg så knapt keeperen på elleve meters avstand. Men scoringa hjelper lite; to lagkamerater bommer og finalebilletten ryker.

Åtte år har gått siden jeg sist tok straffespark. Mot selveste Bruce Grobbelaar. Den tidligere Liverpool-keeperen var på showrunde rundt om i Norge, og hadde tatt turen til Kleppen i mai 2013. Nå skulle jeg måle krefter med min barndomshelt. Nesten like skjelven i beina som på Ladesletta 33 år tidligere, men uten tårer i øya, gikk jeg fram – og scoret.

Lørdag skal jeg hente fram de støvete Copa Mundial-skoa fra garasjen, pusse dem og finsikte skuddfoten igjen. Det store spørsmålet blir: Finter jeg keeperen fullstendig vekk – eller ender det med en langvarig strekk?