Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I lederartikkelen i TA på torsdag den 16. september hevder redaktøren at det er et demokratisk problem at Venstre og Andre Skjelstad blir innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag år etter år. Noe som er oppsiktsvekkende, da utjevningsmandatet med små endringer i stemmetallene, kunne gått til både Høyre, Frp, KrF, SV, Rødt og MDG. Valgordningen sikrer både partiene en forholdsvis riktig representasjon for landet som helhet, en god geografisk spredning av mandatene og en mulighet for mindre partier til å bli representert også utenfor storbyene.
Det begynner nå å bli et stort demokratisk problem å forklare hvordan Skjelstad kan komme inn år etter år
La oss først gå igjennom hvilke hensyn valgordningen skal ivareta, eller hva jeg trodde den skulle ivareta, frem til jeg leste denne lederen i T-A. Den norske valgordningen er etablert med fylkesvise valgkretser, etter gammel fylkesinndeling, for å sikre at fylkene selv velger inn sine representanter og vi sikres en distriktsrepresentasjon i vår nasjonalforsamling. Samtidig skal valgordningen sikre at partiene får en relativ riktig representasjon i forhold til avgitte stemmer på landsplan.
I svært lang tid, fra 1921 og frem til 1989, hadde Norge en valgordning med bare valg av direktemandater. Det favoriserte de største partiene, og partier som har sine stemmer skjevt geografisk plassert. Som sentrumspartiene og partiene til venstre for Ap tradisjonelt har hatt. Det ga som utslag at f. eks stemmer til Høyre og Krf i Nord-Trøndelag var bortkastet, og mange av deres sympatisører valgte å stemme på Venstre eller Senterpartiet, frem til disse to partiene stilte fellesliste på syttitallet og klarte å få innvalgt en representant i fellesskap. Samtidig førte partisplittelsen i Venstre til at partiet bare klarte å konkurrere om stortingsmandat i Møre og Romsdal og Hordaland i perioden fra 1973 frem til 1997, stemmene i resten av landet ga ingen uttelling i valget, mens Sp og KrF fikk stortingsgrupper med 10-15 representanter hver med 50-100 prosent flere velgere.
Gi oss ei nasjonal valgliste!
Denne uholdbare valgordningen ble i 1989 erstattet med en valgordning med 8 utjevningsmandater, som skulle sikre alle partier over 4 prosents oppslutning en forholdsvis matematisk riktig representasjon. Disse utjevningsmandatene klumpet seg imidlertid sammen i de store sentrale fylkene Oslo, Akershus, Buskerud, Hordaland og Rogaland, hvor det er flest velgere også for de minste partiene. Det ga disse fylkene en uforholdsmessig ekstrarepresentasjon på bekostning av mindre distriktsfylker som Nord-Trøndelag. Når utviklingen i valgoppslutning medførte at 8 utjevningsmandater ikke var tilstrekkelig til å gi tilfredsstillende riktig representasjon partiene imellom, var det uaktuelt for flertallet å øke antallet utjevningsmandater som fordelte seg i de mest folkerike fylkene. Da kom valgordning med et utjevningsmandat pr fylke fra og med 2005. Den har fungert svært bra, den har sikret alle partier over 4 prosents oppslutning en matematisk riktig representasjon, og den har sikret en geografisk spredning av representasjonen på stortinget også for de mindre partiene.
For å sikre at partiene får representasjon i flest mulig fylker, er delingstallet for 1. representanten satt ned fra 1,4 til 1,0 for fordeling av utjevningsmandater. En tilsvarende endring i fordeling av distriktsmandater ville i Nord-Trøndelag gitt Elin Agdestein siste direktemandat i valgkretsen med god margin på bekostning av Sp. Allikevel ble Agdestein slått ut av Akershus Høyre i kampen om partiets eneste utjevningsmandat. Der Agdestein med delingstall 1,0 ville tatt mandatet fra Per Olav Tyldum med en margin på over 750 stemmer, manglet hun nesten 500 stemmer på å ta utjevning i konkurranse med Akershus med det samme delingstallet.
Noe som viser hvordan konkurransen mot de største fylkene er for kandidater i små valgkretser som Nord-Trøndelag. Når Trønder-Avisa som skal forholde seg til et verdigrunnlag som i hovedsak er å være et «talerør» for Nord-Trøndelag og distriktenes interesser, bør en lederartikkel som argumenterer for nasjonale utjevningsmandater være en skivebom for det oppdrag avisas redaksjon har, det vil bare gi den effekt at Nord-Trøndelag og andre mindre valgkretser taper innflytelse i rikspolitikken.
Hvordan kan André Skjelstad komme inn med 2 prosent oppslutning? Her er et forsøk på en forklaring
Det faktum at Venstre tar utjevning i Nord-Trøndelag, er et utslag av valgordningen som medfører at de minste partiene taper kampen om utjevning i alle valgkretsene, og dermed blir representert i de minste valgkretsene som er igjen når større partier har fått de utjevningsmandatene de skal ha. Dette utslaget med utjevning til Venstre har vi omtrent kunne ta for gitt med den gjeldende valgordningen, så lenge Venstre lå mellom 4-6 prosents oppslutning. Det ville også blitt resultatet i 2009, om Venstre hadde hatt vel 2000 stemmer ekstra og fått 4,01 prosent oppslutning på landsplan, da hadde partiet fått utjevningsmandater i Oppland, Vest-Agder, Hordaland, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag i tillegg til direktemandatene i Oslo og Akershus.
Så ble utfallet mye mer tilfeldig denne gangen, da KrF falt under sperregrensen og ikke deltok i fordelingen av utjevningsmandater, fordi partiet med sitt skjevt fordelte stemmegrunnlag normalt tar utjevning i fylkene på Sør- og Vestlandet som denne gangen kom i spill. Andre Skjelstad var derfor nær med å mistet det siste utjevningsmandatet til Aust-Agder, hvor Kjell Ingolf Ropstad har blokkert for Venstre ved tidligere valg.
Men med et annet valgutfall for Venstre kunne Andre Skjelstad opplevd at Venstre med 6-8 prosent på landsplan og 4.500 stemmer i Nord-Trøndelag, høyere enn både KrF, MDG, Rødt og SV, at utjevningsmandatet hadde gått til Hanne Lise Fashing fordi Venstre hadde slått Rødt i mer folkerike valgkretser som f.eks Rogaland og Sør-Trøndelag hvor Rødt har vunnet mandater denne gangen.
Det vi imidlertid skal være oppmerksomme på, er at Elin Agdestein, Andre Skjelstad og Hanne Lise Fashing og alle andre som stiller til valg i Nord-Trøndelag har noe felles, de brenner etter å jobbe for Nord-Trøndelag og fylkets innbyggere. Det er mange konfliktlinjer i norsk politikk, mange går imellom partiene, men mange konfliktlinjer går tvers igjennom de politiske partiene og følger svært ofte geografiske skillelinjer. Det er sterkt betenkelig at Trønder-Avisa fronter et syn som kan bidra til å endre valgordningen på en måte som kan flytte beslutningen om hvem som skal representere innbyggerne i valgkretsen bort i fra velgerne og partimedlemmene i Nord-Trøndelag.
Det vil bidra til å gi befolkningen i de mest folkerike fylkene mer makt, og gjøre politikerne i egen valgkrets til et B-lag, hvor de bare reiser rundt i et forsøk på å samle stemmer for kandidater bosatt i storbyene. Er det et slikt politisk system Trønder-Avisa ønsker seg?
