Hvem har ansvaret for oppdragelsen av den oppvoksende generasjon?

Det som av og til skjer er at lærere som ikke er av den hardbarka, supermann/-kvinnetypen finner ut at de brytes ned av læreryrket. De som i utgangspunktet er omsorgsmennesker vil knekkes fordi det aldri er tid nok til å gi den omsorgen de ser barna trenger.

Illustrasjonsfoto 

Meninger

De fleste av oss med barn har deltatt på nissefest i barnehagen og sommeravslutning på skolen. Det er mer eller mindre fast prosedyre. Først skal barna vise frem det de har øvd på de siste tre ukene, og etterpå er det servering av saft, kaffe og kaker. Foreldre sitter med røde kinn og trener small-talk ferdigheter samtidig som barna springer frem og tilbake mens de roper av full hals.

Kanskje er du den som sitter forgapt i en av de unge mødrenes monolog om hva som skjedde i svømmehallen i går, eller den som har den fantastiske egenskapen som gjør at du kan lukke både øyne og ører for alt annet enn det du velger å fokusere på, som i dette tilfellet sikkert er en kopp kaffe og et sjokoladekakestykke. Eller er du den som gnur seg urolig på krakken overveldet av det som minner mest om en scene fra et naturprogram om gorillaer i jungelen, og lurer på når - og hvem som skal gripe inn - og VIL det skje før det blir blodutspillelse?

Før vi går videre vil jeg advare deg, og ydmykt be om din tilgivelse. Hvis du selv har barn kan det hende at du kommer til å oppleve at jeg tråkker deg litt på lilletåa. Og det er i grunnen hensikten. Noe av det jeg skriver vil muligens resonnere med deg. Og så vil du kanskje kjenne på litt motstand. 

Jeg vil også få presisert at jeg er langt fra skinnhellig eller perfekt, og får ikke alltid til å gjøre det som jeg selv vet er til det beste for mine egne barn. Men dette et tema som er utrolig viktig og vi trenger å diskutere dette. og det helst i går.

Det jeg nå skal servere er en langdryg beretning satt sammen av ca. 3500 ord med fakta blandet med liten dose skjønnlitteratur og en dæsj grublerier - i neonfarger. Jeg har fått ord på meg for å være en smule overdramatisk, men i dette tilfellet synes jeg det er nødvendig å rope litt høyt. For slik det er nå virker det som om ansvarsfordelingen mellom hva som er foreldrenes ansvarsoppgaver og hvilke oppgaver som tilhører barnehage og skole rimelig diffus og uavklart. I og med at jeg er forelder og lærer vil jeg fokusere på de områdene jeg er mest kjent med, og så får de ansatte i barnehagen heller komme med sitt hjertesukk i kommentarfeltet.

Tidene forandrer seg

Vi spoler tilbake seksti år. Året er 1958. Lille Ole er på vei hjem fra skolen når han snubler i sine egne skolisser, og faller så lang han er på grusen. Med et gråtkvalt hikst og en kjapp armbevegelse står han på to ben igjen. Han halter hjem mens en bloddråpe lager en stripe nedover leggen. Når han nærmer seg huset han bor i sammen med sine foreldre plukker nesen hans opp en svak duft av kjøttkaker i brun saus. Mor møter han i gangen hvor hun tar av ham sekken og geleider han inn på kjøkkenbenken. Mens mor vasker såret og setter på et plaster forteller lille Ole om dagen. Mor klapper han lett på hodet - om en halvtime er det middag. Vil han ha hjelp til leksene? Nei, det tror han skal gå greit. Ole tar to bøker ut av skoleveska. Han åpner den ene og begynner å lese høyt. Ingen liker Sippe-Guri. Sippe-Guri sutrer når hun ikke får viljen sin...

2018: En annen liten Ole spaserer ut fra skoleplassen mens han drar mobiltelefonen opp fra lomma. Det å gå er kjedelig, så han trykker seg inn på spillet han lastet ned i går. Sekshundre meters skolevei tilbakelegger han på fem-og-tjue minutter. Han låser seg inn og kaster fra seg sekken i gangen. Går rett inn på kjøkkenet og begynner jakten på noe godt. Noe søtt. Helt bak i den øverste skuffen ved kjøleskapet finner han en kokesjokoladeplate. Den tar han med seg inn på rommet. Han skrur på PlayStation og setter seg ned på gulvet foran TV'n. Før han setter i gang spillinga tar han opp telefonen og tar et bilde av TV-skjermen og legger det ut på MyStory på Snap. Om skolen bare kunne vært like gøy... Etter et par timer hører han døra åpnes og lukkes nede i gangen.

Mor er hjemme. Det passer bra. Det har begynt å rumle litt i magen selv om hele sjokoladeplata er fortært. Ikke lenge etter hører han døra på ny. Så var far hjemme også. Det begynner å bli mørkt når mor roper at middagen er klar. Lille Ole løper ned trappa og setter seg ved bordet. Mor og far diskuterer mens de spiser. Han plukker så vidt opp noe om bilforsikring og andel, men for det meste sitter han i egne tanker. Han vet nøyaktig hvordan han skal bevege seg videre i spillet når han kan gå fra bordet og tilbake på rommet igjen. Leksene, Ole?, spør mor. Ja, de har jeg gjort ferdig på skolen. Da er det i orden, og far fortsetter diskusjonen.  Leggetid kommer og når lille Ole kryper under dyna knitrer det i armer og ben, han får ikke ro. Når far kommer innom og slukker lyset kjenner han på en klump i magen. Han har vondt, men vet ikke hvorfor. 

På slutten av 1960-tallet skyllet kvinnefrigjøringa som en bølge inn over landet vårt. Før den tid hadde mor som oftest vært hjemme, klar med en matbit og et plaster hvis lille Ole hadde falt og slått seg på skoleveien. Nå er mor på jobb når Ole kommer hjem. Både mor og far. I takt med ønsket om høyere lønn blir forventningene til arbeidsinnsats bare høyere og høyere. Mor og far vil ha hus, båt og hytte, ny TV og MacBook til alle mann. I tillegg til en eksotisk ferie i Afrika med safari. Men da må mor og far jobbe. Jobbe mye, jobbe seg til utmattelsens rand. De færreste har en Consuela til å sette plaster på såret til lille Ole, eller hjelpe han med standardalgoritmen for addisjon av flersifrede tall.

Det er da mor og far, eller som i mange tilfeller, kanskje kun mor, eller kun far skal måtte skvise ut den lille dråpen med overskuddsenergi for å kunne gi lille Ole den oppmerksomheten og kjærligheten han har behov for. Å ha tid til å lytte til hva som har skjedd på skolen, tid til å hjelpe med leksene, tid til å sitte på sengekanten for så å sende han av gårde til drømmeland med et kjærlig nattakyss på pannen har for mange blitt kun en flyktig drøm.

I det samfunnet som vi og generasjonene før oss har skapt så har det blitt svært utfordrende å kunne finne tid nok til å gi barna det de trenger i form av tilstedeværelse og oppmerksomhet. Og en arbeidshverdag som krever mer av den enkelte både i form av innsats og tid kan føre til at mange av de oppgavene som følger med det å sette barn til verden blir neglisjert. Når vi nå opplever en negativ utvikling når det kommer til barn og unge som sliter med ulike psykiske lidelser er det ikke usannsynlig at det kan ha en sammenheng med et fravær av fysisk nærhet og voksenkontakt.

Minste motstands vei

Det finnes mange ulike type foreldre, unge foreldre, gamle foreldre, arbeidende foreldre, hjemmeværende foreldre (nesten utdødd art), sportsforeldre, tigerforeldre, kose-og-dulle-foreldre og foreldre som ikke burde fått lov til å være foreldre. (Lite sidespor: Sistnevnte gruppe vil jeg ikke ta for meg for de er et særtilfelle, men desto viktigere at skole og andre instanser får de midlene de trenger for å kunne ta vare på de som bor i utrygge hjem.) Så vi har mange kategorier foreldre jevnt plassert bortover skalaen - fra superforeldre til helt udugelige. Foreldre som mener det beste, men som uvitende påfører barna problemer La oss se nærmere på den gruppen foreldre som noen velger å kalle «helikopterforeldre». De driver taxitjeneste for barna sine og legger alt til rette for at livet skal bli så enkelt som mulig for deres små prinser og prinsesser.

Er det ikke en sjanse for at barna kan få et urealistisk bilde av hvordan verden utenfor redet vil utfolde seg? Mange av disse barna kommer på skolen med forventninger om en skolehverdag som er langt forbi hva dagens skole kan tilby. På skolen kreves det at elevene må kunne fungere i en større gruppe, finne hjelp i hverandre og forholde seg til sosiale normer og regler. Skolen forventer at barna skal vise normal folkeskikk og ha respekt for andre mennesker. Samtidig bør barna ha blitt trent i å kunne løse enkle utfordringer på egen hånd. Og for noen er det så enkelt som å kunne plukke opp etter seg og holde orden i klær og andre saker.

Barn fra hjem hvor mor ikke gir de anledning til å kle på seg selv, eller ikke gir de tillit nok til å lage sin egen matpakke sender av gårde barn som kan bli mer avhengig av hjelp og støtte i skolehverdagen. Barna som klarer seg best kommer ofte fra hjem hvor foreldrene har gitt barna utfordringer, og oppmuntret de til å utføre enkle og mer avanserte oppgaver på egenhånd.

Det vi opplever i skolen er at elevene ofte har en helt annen forventning til hastigheten i undervisningen og de aktivitetene vi fyller timene med. Hva som kan kategoriseres som kjedelig og hva som kategoriseres som gøy har blitt forskjøvet noen hakk de siste tjue årene. Det jeg mener er at tradisjonelle undervisningsformer som å fordype seg i en tekst for så å løse oppgaver blir for kjedelig, og for slitsomt for mange. Og dette kan vi kanskje takke, eller klandre smarttelefonen og nettbrettets skapere for. Som har lært de minste at alt du trenger er bare et klikk unna. Minste motstands vei er naturligvis den veien som appellerer mest, men vi vil vel ikke at det skal bli veien for folk flest? 

Når barna opplever tiden utenfor skolen som en dans på roser, hvor gleden alltid er et klikk unna og det meste blir lagt til rette for dem vil skolehverdagen slik som den er nå oppleves som et slit.

Tidens tann har gnagd seg helt inn til beinet når det kommer til hva som forventes av barna på hjemmefronten. For litt over hundre år siden ble barn ofte født inn i familien som et håp om billig arbeidskraft til gården eller husstanden. Nå har det blitt snudd helt på hodet og barna har blitt arbeid for husstanden. Mange har blitt vant til en hverdag hvor de står opp til dekket bort og matpakke klar, kjøres til skolen, blir hentet på skolen, får servert mat, får gå på rommet og spille, blir kjørt på fotballtrening, hentes på fotballtrening, får mat, og så kanskje for å sette det på spissen så blir tennene deres pusset før de blir lagt i seng med iPad'n trykket mot sitt bryst.

Så hva kan vi gjøre?

Den gjengse levestandard har etter hvert blitt så høy at det ikke lenger er tid til å gi barna den oppmerksomheten de trenger. Det er synd at kun de med best økonomi kan ta seg friheten med å jobbe i nedsatt stilling for å være mer tilstede for barna. Dette litt mot kvinnefrigjøringsnasjonen Norges vilje, vil jeg tro. Vi har jo lenge hørt at kvinner gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å gå i nedsatt stilling - tenk på pensjonen! Eller skal vi tenke på barna? Selvfølgelig finnes det eksempel på familier med trangere økonomi som tar valget med å jobbe mindre og leve uten eksempelvis sommerferie til Spania, eller hvis de bor i by - leve uten egen bil.

Kan det være på tide å trykke litt på bremsen når det kommer til prestasjonsjaget og begjæret etter ting?

Hvis du som forelder går inn for å gjøre hverdagen til barnet ditt litt mer utfordrende med å stille krav til at barnet skal bidra i hjemmet, og være med i de huslige aktivitetene, så vil du gi barnet ditt ett dytt mot selvstendighet. Og hvis du bor i liten leilighet og arbeidsoppgaver er få, sørg for å legge til rette for å fylle noe av fritiden til barnet ditt med noe som kan føre til at det kan få et realistisk bilde av hvordan samfunnet henger sammen. Det er mulig å gi de en opplevelse av hvordan livet henger sammen i form av å utfordre deres fysiske utholdenhet. Ta med barna på fjelltur, og når de sier at de ikke orker, så gi de et lite smil og et puff i riktig retning.

Dette trenger ikke alltid komme lett for hvermansen heller, og det er de færreste som synes det er behagelig å diskutere og mase på barna sine når de pakket sekken med håp om en trivelig søndagstur, men det er nødvendig. Jeg har lyst til å skrive: «Plag barnet ditt», men er redd for at det kan oppfattes som at jeg oppmuntrer til barnemishandling. Det gjør jeg ikke. Jeg mener bare at gjennom å gi barnet ditt motstand og selvfølgelig en god dose støtte, både når det kommer til hverdagslige oppgaver, men også tankesett så vil du bidra til å ruste barnet ditt til å takle fremtiden i større grad enn hvis du lar det bare skure og gå. "Det går seg nok til".

Hva kan lærerne gjøre?

Det er jo et kjent faktum at som lærer har det aldri kun dreid seg om å undervise barna i såkalte «skolske» ferdigheter. Læreren skal også være den som går foran som et godt eksempel i samfunnet, en rollemodell, og som alltid må være aktsom med hva hun sier og gjør.

Læreren skal gi omsorg til elevene sine gjennom å sette grenser for de og sørge for at hver enkelt føler seg sett og hørt. Ikke bare de på det klassetrinnet hun underviser på, men også til andre elever som hun støter på gjennom arbeidshverdagen. Hun skal være politi i det miniatyrsamfunnet som skolen er, og gi bøter i form av anmerkninger til de som ikke er i stand til å følge reglene. Hun skal være sykepleier hvis noen skader seg, og hun skal være samtaleterapeut når en elev kommer vonbroten inn etter et friminutt, og fungere som megler mellom elever som til stadighet havner i konflikter. Hun skal være svært sterk muntlig med en tydelig tale og lederstil for å holde gruppen hun underviser rolig og lydhør. Hun skal ha gode skriftlige ferdigheter for å kunne kommunisere skriftlig med hjem og andre instanser, og ha evne til å fylle ut alskens skjemaer som følger elever med spesielle behov. Hun skal være organisator og utarbeide langtids- og korttidsplaner forankret i gitte undervisningsmål for hvert hovedtrinn. Hun skal være fleksibel og kunne dele opp trinnet eller gruppen hun underviser basert på ulike formål, og være prosjektleder når prosjekter skal gjennomføres - samtidig som hun skal trene elevene til å kunne drive seg selv og eget arbeid.

På toppen av det hele skal hun ha gode evner til å lære bort, tenke kreativt og ha muligheten til å tenke utenfor sine egne tankesett for å kunne tilpasse det som skal læres bort til femti, seksti elever med ulik læringsstil og personlighet. Og så skal hun delta i skolens utviklingsarbeid som har som hensikt å utvikle skolen, og henne som lærer innenfor den retningen kommunen velger å satse på.

Og om ikke det skulle være en lang nok liste av ansvarsområder så kom det også en liten bittersøt pynt på toppen av kransekaka i fjor.

I høringsnotatet om forslag til endring av kapittel 9A i opplæringsloven fra april 2017 står det: «Regelverket er viktig for å sette standarder, plassere ansvar og plikter på skoleeier og ansatte i skolen, og gi elever og foreldre rettigheter og trygghet for at disse blir ivaretatt.» Jeg vet så inderlig vel at foreldre lever svært hektiske liv, men når ble egentlig det fulle og hele ansvar for barnets oppdragelse og psykiske helse overført til skolen - og er det riktig? Nå er dette riktignok bare et høringsnotat og ikke det som ble vedtatt, men mellom linjene på det som ble vedtatt skimtes likevel en ansvarsfraskrivelse. Kunnskapsdepartementet presiserer at «Dersom forhold utenfor skolen, for eksempel på skoleveien, gjør at en elev ikke opplever at det er trygt og godt å være på skolen, har skolen like fullt en plikt til å hjelpe eleven», jfr. Prop. 57 L (2016-2017) s. 60. Selvfølgelig skal skoleeier være med å legge til rette for at barna har en trygg skolevei, men med dette vedtaket så utvides ansvaret til at lærere skal ta på seg ansvar for å ordne opp i alt som i teorien kan skje utenfor skoletid av situasjoner som kan føre til at barna mistrives på skolen. Når lille Ole som ligger og slapper av på sofaen med et par-tre skjermberøringer tilfeldigvis blir med i en "gruppe" på SnapChat som henger ut en medelev oppstår det fort en situasjon hvor den krenkede naturligvis ikke trives like godt på skolen lenger. Hvem sitt ansvar er det å ordne opp i denne konflikten? I følge paragraf 9A så ligger dette ansvaret på skoleeier. Hva er da foreldrenes ansvar? Er det som forelder tilstrekkelig å kunne tilby en mett mage og en seng i et hus med de nødvendige fasiliteter?

Hvem skal lære den oppvoksende generasjon folkeskikk, omsorg, respekt og ærlighet - og nettvett?

Endring i skolen

Hvis det er Norges lærere som skal være primæroppdragere for den oppvoksende generasjon så må hele organisasjonen omorganiseres. For ja, det er mulig å gjøre justeringer i skolen, hvis vi begynner helt på nytt og bygger opp en heldagsskole med høyere tetthet av lærere, med flere helsesøstre, sosiallærere og miljøarbeidere. Da kan vi få til en skole som klarer å imøtekomme de kravene foreldrene og det øvrige samfunn stiller.  VG-journalisten Marte Spurkland, forfatter av boken «Klassen» spurte en gruppe lærere på Facebook om de var klare til å bygge «det store vi» i klasserommet for å lage gangs mennesker: «Vi trenger bare tid til å gjøre det. Vi trenger tid til å utøve relasjonsledelse, vi trenger støttefunksjoner så vi slipper å være helsesøster, sosiallærer og miljøarbeider?».

Du finner mange ulike typer lærere i skolen i dag. Du har de som er utpreget omsorgsfulle. Du har de gode organisatorene. Du har de kreative. Du har de naturlige autorative. Du har de gode kommunikatorene. Og så kommer de med ulike fagkombinasjoner, men det spiller egentlig bare en birolle. For en lærer som er en sterk kommunikator kan skape større interesse i et fag som han ikke har tatt utdannelse i, mens en lærer med doktorgrad i matematikk kan oppleve utfordringer når det kommer til å få elevene til å forstå stoffet som han underviser i. Mennesker som har omsorg som sin fremste egenskap og styrke er kanskje ikke de fødte ledere eller organisatorer. De som er naturlig autorative har ikke nødvendigvis den grad av omsorg de ideelt burde hatt når de skal jobbe med barn og unge.

Og når regjeringen mener at tilstanden i skolen vil forbedres ved å heve kompetansenivået til lærere innenfor realfagene så er det noe meget viktig som blir glemt.

Spurkland pekte på noe viktig i en debatt hun hadde med kunnskapsministeren da hun sa at vi trenger relasjonskompetanse inn i lærerutdanningen. For på hvilken måte vil en master i naturfag hjelpe elevene til å bli utrustet til å takle den hverdagen de har i møte? Det er et kjent faktum at relasjonen som skapes mellom elev-lærer er den viktigste forutsetningen for at eleven skal ha størst mulig læringsutbytte. Det er det mellommenneskelige arbeidet lærerne gjør som er deres viktigste oppgave i dag. Da er det viktig å få tid nok til skape disse relasjonene.

Slik som skolen er i dag er det en fare for at alle involverte parter blir lidende. Barna risikerer å ikke bli fulgt opp tilstrekkelig. Foreldre opplever at deres forventninger ikke blir møtt. Og mange lærere opplever en økende arbeidsmengde og et ansvar som strekker seg et godt stykke utenfor det som faktisk er gjennomførbart med den kvaliteten barna fortjener.

For det som av og til skjer er at lærere som ikke er av den hardbarka, supermann/-kvinnetypen finner ut at de brytes ned av læreryrket. De som i utgangspunktet er omsorgsmennesker vil knekkes fordi det aldri er tid nok til å gi den omsorgen de ser barna trenger.  Lærere som brenner av å lage kreative undervisningsopplegg som kan treffe elevene på deres konsentrasjonsnivå får sjelden tid til å gjøre det ordentlig. På den andre siden har du den naturlige autorative typen som er ekspert i sitt fag, men som kanskje ikke er den som har det medfødte falkeblikket, som ikke ser lille Ole som sitter i kroken og aldri får gjort mer enn halvparten på grunn av den klumpen i magen. Barna vil tape på at læreryrket ikke blir lagt til rette for lærere med høy følsomhet, som ofte er eksperter på relasjonsbygging.

Skolen trenger omsorgsmenneskene når foreldrenes hverdag blir for travel. For det er de barna som ikke har foreldre til å følge opp som blir de største taperne. De vil sjelden få det de trenger for å bli forberedt til å takle voksenlivet. Og på toppen av det hele så vil samfunnet lide, for veien til NAV blir kort når de ikke klarer å forsørge seg selv. Skattepengene vil gå i lommen på de som en gang var de barna som ikke passet inn i den A4-skolehverdagen som egentlig burde vært et avsluttet kapittel. Og for å sette det hele på spissen så vil etter hvert også de sosiale ulikhetene bli større.

Hvis det hele og fulle ansvaret for oppdragelsen av den oppvoksende generasjon skal overføres til skolen så må vi jobbe sammen for å skape den nødvendige endringen slik at organisasjonen endres. Og på den andre siden så bør kanskje noen av oss spørre oss selv om det kan være en idé å gjøre noen justeringer i hjemmet også? Perfeksjon er ikke noe vits å sikte mot, men noen små grep kan alle få til, og det kan bidra til at ditt barn vil gå en lysere framtid i møte.

Veien mot voksenlivet har i løpet av de siste tiår blitt herpet og full av fallgruver takket være den evinnelige tidsklemma som både foreldre og lærere opplever. Nå er det på tide at vi gjør noe! For alt er mulig. Det er snakk om prioriteringer. Vi har siden de første tankene om enhetsskolen på slutten av 1800-tallet jobbet mot en skole med like muligheter for alle, lik rett til skolegang uansett familiebakgrunn, men fattigdom er fremdeles arvelig. For det er det tankesettet, enten det er noe barna blir født med, eller noe de blir foret med som blir styrende. Foreldrenes rolle i barnas oppvekst er alfa omega når det kommer til å legge grunnlaget for hvilket liv de kan skape for seg selv. Nå må vi sette i gang arbeidet med å restaurere veien slik at den blir trygg. La oss skape en vei som alle barn og unge kan gå -  som innehar alle de ulike tilbud det skulle være behov for, uansett familiebakgrunn.