Vergemålsreformen er i strid med rettsstatsprinsipper

Leserinnlegg

KRITISK: Snorre Ness, fylkesleder i NFU i Trøndelag.  Foto: Bjørn Tore Ness

Meninger

Selvbestemmelse er en så grunnleggende verdi i vårt samfunn at vi tar retten til selvbestemmelsen som en selv- følge. Slik er det ikke for alle. Riksrevisjonen kom nylig med en rapport om vergemålsreformen og påviser alvorlige svikt i rettsikkerheten for de som er avhengig av hjelp til å treffe viktige beslutninger.

Vergemålsreformen ble iverksatt i 2013 med en ny vergemålslov og et nytt forvaltningsapparat. Siktemålet var å styrke selv- bestemmelsen til personer under vergemål. Resultatet har blitt det motsatte.

Som hovedregel er vergemål en frivillig ordning som skal tilpasses de behovene for hjelp som hver enkelt person har. Riks- revisjonens undersøkelser viser imidlertid at i halvparten av tilfellene, så er det ingen samtale mellom Fylkesmannen og personen som settes under vergemål. Fylkesmannen kan altså ikke vite om personen vil under vergemål eller ikke.

Riksrevisjonens undersøkelser viser at vergemålets mandat er generelt og ikke individtil- passet i tre av fire saker, dvs. at verges oppgaver er på «det personlige området», «på det økonomiske området» eller «på både det personlige og økonomiske området». I praksis er det altså ingen begrensning av sakene som verge kan involvere seg i. Forholdet blir ikke bedre av at verger heller ikke får opplæring i å utøve sine funksjoner som verger.

Et viktig begrep i vergemålssammenheng er «samtykkekompetanse». Dersom en person mangler samtykkekompetanse, så kan fylkesmannen utnevne verge uten den enkelte personens samtykke. Hvis verge mener det er nødvendig, kan verge også bestemme over personen. Mange av de 64.000 personene som er under vergemål er i praksis umyndiggjort ved at de er erklært å ikke være samtykkekompetente. Men hva samtykkekompetanse er, og når en person eventuelt ikke er samtykkekompetent, er ingen en enkel oppgave å finne ut av.

Riksrevisjonens undersøkelser viser at Fylkesmannen er usikker på slike sentrale begreper og etterlyser bedre veiledning fra Statens sivilrettsforvaltning. Erklæring om manglende samtykkekompetanse skrives av en lege. Ut i fra saker som Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) har bistått i, så synes det heller ikke som om legene har noen klar forståelse av hva manglende samtykkekompetanse er.

Riksrevisjonens undersøkelser underbygger NFUs erfaringer på dette området: Vergemåls- myndighetene driver en utstrakt umyndiggjøre mennesker uten kontroll eller andre rettsikkerhetstiltak. En erklæring om manglende samtykkekompetanse er ikke en gang et enkeltvedtak som kan påklages. Det å gjenvinne sin selvbestemmelse er så godt som umulig å makte for personer som har kommet i en posisjon å ha blitt umyndiggjort.

Vergemålsreformen har bidratt til at det er etablert en praksis som er i strid med menneskerettighetene. Dette er ikke en rettstat verdig. Både Justis- departementet og vergemålsmyndighetene har lenge vært klar over situasjonen, men de har knapt gjort noe for å rette opp i situasjonen. Slike overgrep og urettferdigheter kan skje i Norge fordi personer under vergemål, ikke er blant dem som roper høyest eller er mennesker som løftes fram når urimeligheter skjer.

Når Stortinget nå skal behandle Riksrevisjonens rapport, så får vi håpe og ønske at Stortinget sikrer en vergemålsordning som er i samsvar med Norges menneskerettslige forpliktelser og som er en rettstat verdig. Stortingsrepresentanter som er opptatt av menneskerettigheter må ta tak i denne uretten.