Ski- og tankespor i løssnøen

NA-SPALTISTEN:

Illustrasjonsfoto  Foto: Grete Mo

Meninger

I vinter har jeg gått mye på ski i løssnø. Det går sakte, men det gir en enda større frihetsfølelse enn å gå i opp- kjørte løyper. Jeg kan gå hvor jeg vil, og vet ikke alltid hva som møter meg. Jeg legger mer merke til naturen rundt meg når jeg går sakte med snø rundt leggene.

Dyrespor, fugler, snødybde, vær og terreng. Alt registreres, mens tankene seiler rundt i alle retninger. Jeg trenger ikke å passe meg for skiløpere som kommer bakfra i høy fart. Jeg trenger ikke å tenke på om det kommer en travel person rundt svingen i samme spor. Jeg slipper hundeskitt i løypa også.

I helga skal jeg imidlertid gå i oppkjørte løyper, sammen med flere hundre andre. Det gleder jeg meg til. Det er den eneste skituren jeg går med startnummer på brystet. Det er bare en gang i året jeg betaler for å gå på ski. Og da er det ikke nummeret som står på brystet som er det viktige, heller ikke tid og plassering. Det er logoen og mottoet som står på målseilet på Gäddede som betyr noe for meg. Stolpene med piggtråd, og ordene «I flyktings spår för frihet och fred».

Alle har et forhold til ordet flyktning. Jeg har vokst opp med fortellingene om nazistenes schäferhunder som ulte på låven på heimgården min, mens flyktninger krysset Kvesjøen på ski i løssnø i nattemørket. Tyske soldater tiltvang seg husrom hos mine besteforeldre for å bevokte grensa mot friheten i Sverige, som lå noen hundre meter nord for gården. Med risiko for kraftige represalier, stilte slektninger og naboer på norsk og svensk side opp for dem som flyktet for å berge livet. De var aldri i tvil om at flyktningene måtte hjelpes over i sikkerhet.

Når det er ti kilometer igjen av flyktningerennsløypa, passerer vi Muru- torpet. Der bodde Anders og Serafia Tångring. Hvor mange norske flyktninger, med Rinnanbanden i hælene, som de hjalp i sikkerhet, er det vel ingen som vet. Det var mange. Doktor Hummel tok imot dem på Gäddede, og organiserte transporten videre.

I 1945 var min mor 22 år. Da hadde hun opplevd krig og okkupasjon i fem år av sitt liv. Hun fortalte om da hun i blåbærskogen møtte flyktningelosen som ledet ei gruppe flyktninger gjennom utmarka ovenfor gården. – Du talar vel inte om att du har träffat oss, var formaninga hun fikk.

På matstasjonene ved Murutorpet kan du i helga bli servert drikke av afrikanske og syriske ungdommer som vet mye om å flykte langs løyper de ikke kjenner. De har fått høre hvorfor Flyktningerennet arrangeres. Kanskje de synes det er rart at vi går skirenn for å huske en sånn historie.

Ja, for Vasaloppet og Birkebeinerrennet handler også om flukt fra krigsherrer som vil undertrykke og berike seg på vanlige folks bekostning. Både Gustav Vasa og Håkon Håkonssøn fikk hjelp til å berge livet av folk som kunne og ville gå i løssnø. De var flyktninger som ble konger i sine land. Flyktningene som står ved flyktningeløypa ønsker sikkert også at de en gang kan returnere til hjemlandet uten frykt for eget liv.

Birkebeinerne fraktet kongssønnen over fjellet fra Lillehammer til Rena i 1205. Gustav Eriksson gikk på ski i Dalarna i 1520. Noen mener kanskje at Flyktningerennets historie også begynner å bli gammel og utdatert. Jeg mener det er mer aktuelt enn noen gang, selv om det ikke er krig i Sverige og Norge. Jeg oppfordrer så mange som mulig til å gå Flyktningerennet i helga. Gå gjerne familieklassen sammen med barna og forklar dem hvorfor folk flyktet før, og hvorfor så mange flykter i dag.

Når jeg går oppover Muruhatten, skal jeg tenke både på de første som gikk den flyktningeløypa, og de som i dag er flyktninger langt fra sitt eget land. De flykter fordi de vil leve et liv uten frykt og terror. De protesterer mot en ideologi som går ut på å rangere mennesker etter etnisitet og religion. De tok tak for at landet igjen skulle få tilbake frihet og demokrati. Det blir de forfulgt for. De gikk den tunge veien. Noen i løssnø, andre i sand.

En av flyktningene fra Eritrea var med på skitur da han hadde vært i Lierne en kort periode. Skiferdighetene var naturlig nok så som så, og libyggen som var med på turen, spurte han om han ble sliten. Svaret var til ettertanke: – Ja, men jeg ble mer sliten da jeg gikk gjennom Sahara.