50 år siden borgerettsforkjemperen Martin Luther King Jr. ble skutt

Hva drømte han om?

Kronikk

Martin Luther King jr.: Borgerettsforkjemperen ble skutt for 50 år siden. Drapet sendte sjokkbølger rundt omkring i verden. Hans budskap er like viktig i dag som på 60-tallet, skriver prost Roald Iversen.  Foto: pixabay.com

Meninger

4. april 2018 er det nøyaktig 50 år siden borgerrettsforkjemperen, Martin Luther King Jr., ble skutt og drept på Lorraine motell i Memphis. Han satt intetanende på rom 306 og slappet av da James Earl Ray stormet inn og avfyrte de dødelige skuddene.

Det skjedde to dager etter at Loven om de borgerlige rettene (The Civil Rights Act) var blitt underskrevet, en lov som ga fargede amerikanere nye, grunnleggende menneskerettigheter.

Jeg var 16 år og var på besøk i den lokale prestegarden da meldingen kom over radioen, og jeg kan ennå huske sokneprestenes forpinte ansiktsuttrykk og hans første replikk da han tok innover seg det som hadde skjedd. Med skjelvende stemme utbrøt han: «Så måtte de ta ham også!». Jeg kjente en isende kulde langt inn i sjelen.

Replikken refererte til en annen hendelse: Fire og et halvt år tidligere, den 22. november 1963, hadde nemlig president John F. Kennedy blitt drept på samme vis. Både president Kennedy og King Jr. var progressive, Kennedy på den politiske arenaen, King i den ikke-voldelige delen av borgerrettsbevegelsen.

Presidenten hadde støttet Martin Luther King Jr., sosiologen og baptistpastoren, i kampen for at fargede amerikanere skulle ha like rettigheter som hvite amerikanere. Mindre enn to måneder før attentatet mot president Kennedy hadde King Jr. holdt sin berømte tale: «I have a dream» på trappen til Lincoln Memorial i Washington foran 250.000 aktivister. Og presidenten hadde applaudert ham.

Knapt noen tale er mer analysert enn Martin Luther King Jr. sin «I have a dream» - tale. For å forstå det, må man kjenne litt til bakgrunnen for den.

I 1950- og 1960-årene var USA en sterkt splittet nasjon, og splittelsen skyldtes at fargede amerikanere ble nektet de samme grunnleggende rettigheter som hvite amerikanere tok som en selvfølge. Afroamerikanere ble av den hvite makteliten betraktet som annenrangs borgere.

Det var egne skoler for hvite, egne butikker for hvite, egne restauranter for hvite, egne seter i bussene for hvite etc.

I desember 1955 hadde en farget kvinne, Rosa Parks, satt seg på et sete i den delen av bussen som var reservert for hvite. Da hun nektet å flytte seg, ble hun arrestert. Det førte til voldsomme reaksjoner.

To dager etter ble Martin Luther King Jr. talsmann for borgerrettsbevegelsen, knapt 27 år gammel. Da han holdt sin berømte tale 28. august 1963, hadde han i åtte år stått i spissen for et ikke-voldelig opprør mot den dype urettferdigheten som splittet det amerikanske samfunnet i to.

Han hadde organisert frihetsmarsjer, arbeidet for at afroamerikanere skulle få delta i valg på lik linje med andre borgere og hadde oppmuntret til «sit ins», en aktivitet som bestod i at studenter og andre gikk inn og satte seg ned på restauranter som var forbeholdt hvite, og satt der til de ble kastet ut eller arrestert.

Det var en form for sivil ulydighet, men den var ikke-voldelig i sin karakter.

Det første man legger merke til når man leser gjennom Martin Luther King Jr. sin «I have a dream»-tale, er at den ikke er rettet til fargede amerikanere, men til alle amerikanere. Den urettferdigheten King Jr. angriper, er, slik han ser det, i ferd med å ruinere selve fundamentet for den amerikanske nasjonen.

For i den amerikanske Grunnloven står det: «Vi holder disse sannhetene for å være selvinnlysende, at alle mennesker er skapt med samme verd». Uavhengig av rase, kjønn, tro etc. skulle alle USAs borgere ha rett til liv, til frihet, til å søke lykken og til å delta i demokratiske valg.

Segregeringen av det amerikanske samfunnet som raselovene førte til, måtte opphøre, og det mest grusomme, det hvite politiets vilkårlige avretninger av fargede amerikanere på gatene, som vi hørte om mange ganger i nyhetene så sent som i 2017, kunne ikke få fortsette: «Jeg har en drøm», ropte King Jr. til de 250.000 menneskene som var samlet foran Lincoln Memorial i Washington, «at en dag skal mine fire små barn leve i en nasjon hvorde ikke vil bli bedømt ut fra sin hudfarge, men ut fra sin karakter. Jeg har en drøm», fortsatte han, «at en dag skal små fargede gutter og jenter i Alabama og små hvite gutter og jenter i Alabama, kunne ta hverandre i hendene som søstre og brødre.

«Dette er vårt håp», avsluttet han, «at en dag skal alle Guds barn, fargede og hvite, jøder og hedninger, protestanter og katolikker, gripe hverandres hender og synge samstemt: Endelig er vi fri. Endelig. Takk gode Gud, endelig er vi fri!»

Martin Luther King Jr. hentet inspirasjon til sin kamp for rettferdighet dels fra sin nære kjennskap til de fattige og undertrykte menneskers livssituasjon i et segregert USA, dels fra sin lesning og fortolkning av fortellinger fra Bibelen og fra kristne salmer. Men uansett hvilket livssyn vi bekjenner oss til, bør vi i 2018 kunne forenes i kampen for grunnleggende menneskerettigheter for alle. I USA. I Syria. I Palestina. I Europa.

I USA føres Martin Luther King Jr. sin kamp videre av organisasjoner som Black Lives Matter. Hos oss må representanter for kristne, jødiske, muslimske og sekulære organisasjoner en dag kunne rope høyt sammen, uten frykt for represalier: «Alle menneskers liv teller!». Det er min drøm.