Blir nye Trøndelag et sentraliseringsprosjekt?

Må stoppe høyresida

Innspill

Under press: Torgeir Strøm (SV) frykter at høyreregjeringas nedprioriteringer av oppgavene og reduserte økonomiske overføringer til fylkeskommunene, vil kunne føre til at nye Trøndelag blir et sentraliseringsprosjekt.  Foto: Bendiksby, Terje

Torgeir Strøm.  Foto: Espen Storhaug

Meninger

Svaret på spørsmålet er mest sannsynlig, ja. Sentraliseringskreftene (markedsliberalismen) styrker seg. De større byene, og Oslo-området i særdeleshet, vokser raskt. Flyttestrømmen går fra nord mot sør. Viljen til en aktiv distrikts- politikk blant mange politikere, en motstrømspolitikk, er svak. Men må det være sånn? Hvordan kan vi unngå at nye Trøndelag blir et sentraliseringsprosjekt?

Første forutsetning er at regjeringa og Stortinget er villig til å satse økonomisk på de nye fylkene/regionene. Kommuner og fylkeskommuner har en viktig rolle i å opprettholde bosetting og sysselsetting i hele landet. Men uten nok ressurser kan det fort bli sentersatsing, slik at kommuner og fylker blir med og forsterker sentraliseringskreftene i samfunnet.

Dersom fylkene/regionene nå får tilført nye viktige opp- gaver, noe som er riktig med tanke på maktfordeling, er faren at oppgavene underfinansieres. Regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet ønsker primært å legge ned fylkesnivået. Uten at opposisjonspartiene på Stortinget tvinger igjennom gode økonomiske rammevilkår for de nye fylkene/regionene, vil den nye regionreformen kunne bli et gigantisk sentraliseringsprosjekt.

Vi har allerede sett skremmende signaler fra høyreregjeringa på næringssida. De regionale økonomiske virkemidlene til fylkeskommunene er kraftig redusert. Midlene burde heller økes for å stimulere til jobbskaping og omstillinger i distriktene. Midlene er også viktig for å stimulere kulturnæring og reiseliv i Bygde-Norge.

Høyresida svarer med at det næringslivet trenger er skattelette og vegbygging. En generell skattelette til allerede etablerte bedrifter og vegbygging ut fra ÅDT (årsdøgntrafikk) er en oppskrift på sentralisering.

Ut fra et klima- og miljøperspektiv må store deler av nærings-livet omstilles og utvikles. Det fossile Norge må omdannes til et grønt og framtidsretta samfunn. Mer enn noen gang trenger vi NTNU/SINTEF, Nord Universitet, Kvithamar og andre forskningsinstitusjoner. I dette perspektivet må det være vilje til forsterket satsing på primærnæringene og bioøkonomien i distriktene.

Reindrift, jordbruk, skogbruk, fiske og havbruk må få økonomiske rammevilkår og klare miljøkrav som sikrer at næringene blir attraktive og bærekraftige. Det vil bare være de økologisk bærekraftige arbeidsplassene og næringene som vil overleve i framtida. I dette perspektivet må både stat, fylke og kommune bidra.

God digital infrastruktur og gode samferdselsløsninger er også viktig for folk og næringer i distriktene. Uten at stat og fylke bidrar aktivt til utbygging av fiber og mobilmaster i hele Trøndelag, vil knapt noen unge familier flytte tilbake til bygdene.

På samferdselsområdet ser det ut som ÅDT (årsdøgntrafikk) trumfer alle andre kriterier både på statlig og fylkes- kommunalt nivå. Nesten alle nybyggingsprosjekter på veg er i dag i aksen Steinkjer – Trondheim – Støren. Slikt blir det mye sentralisering av. Samferdselssatsinga må deles i tre:

1. Prosjekter som er viktig for å opprettholde bosetting og sysselsetting på bygdene (jfr. målet om «Balansert utvikling i Trøndelag».

2. Viktige gjennomfartsårer i fylket.

3. Fylkets andel i Miljøpakke-Trondheim (sammen med stat og kommune).

Dette inkluderer også gode kollektivløsninger i distriktene. Forslagene om reduserte kollektivløsninger i Namdalen nå på nyåret, var et alvorlig feilskjær fra fylkesadministrasjonen.

Fylkeskommunens økonomi må også romme en aktiv kultur- satsing både i bygd og by. Kulturopplevelser er en viktig del av våre liv. Det må være plass til å stimulere kulturelt mangfold der både barn og voksne, amatører og profesjonelle har sin plass. Kulturinstitusjonene i trønderbyene er svært viktige, men folk i bygdene må også ha sitt bibliotek, sitt samfunnshus og sine idrettsanlegg. Vrimmelfestivalen har vært et fylkeskommunalt initiativ i nord som har gitt barn og voksne en mulighet til å møte profesjonelle kulturutøvere i sitt heimemiljø på bygda.

I nye Trøndelag må det fortsatt stimuleres til at det kan være profesjonelle musikere, dansere, skuespillere og andre kunstnere med tilholdssted ute i distriktene. Trøndelag fylkeskommune har i tillegg et spesielt ansvar for å støtte sørsamisk språk, kunst og kultur. Og de mange kulturelle dugnads- arrangementene rundt om i fylket fortjener en økonomisk skjerv fra fylkeskommunen for å bidra til kulturell aktivitet og opplevelser for store og små.

Skolestrukturen er under et sterkt press i disse sentraliserings- tider. Det gjelder også for de videregående skolene som fylkeskommunen har ansvar for. I tillegg er det kraftige svingninger i størrelsen på årskullene. I videregående skole vil antall skoleelever gå ned i hele Trøndelag fram mot 2021, spesielt i distriktene. Statistisk vil det bli en oppgang igjen etter dette, men en svak oppgang i distriktene.

Det betyr at fylkeskommunen må ha økonomi til å opprettholde skoler og linjer i påvente av denne nye økninga. Det er ekstra viktig å holde på nærskoleprinsippet i denne situasjonen. Den nåværende høyreregjeringa har konkrete tanker om å foreslå såkalt fritt skolevalg for hele landet. Dette vil kunne føre til flere ned- legginger av videregående skoler i distriktene.

Men er det mulig å bremse sentraliseringa i samfunnet? Ja, det er det, men da må politikerne på Stortinget, på fylket og i kommunene virkelig ville det. Sjøl var jeg en del av den siste distriktssatsinga i Norge. Vi som var odelssønner på slutten av 1960-tallet hadde mista trua på ei framtid i landbruket. Vi skulle ut å bli lærere og ingeniører. Så gikk småbøndene på Hitra, Leksvik og Lom til aksjon midt på 1970-tallet. Ei grønn bølge slo inn over landet. Oskar Øksnes (AP) og Berge Furre (SV) gikk i spissen for en økonomisk opptrappingsplan i Stortinget. Det ble også innført ei avløserordning som gav bøndene mulighet til noe ferie og helgefri.

Jeg, og mange med meg, snudde på hælen og reiste heim og overtok gården. Samtidig ble kommunale etater bygd ut, og det ble mange nye arbeidsplasser i kommunal sektor. Dette var attraktive arbeidsplasser for kvinner. Vi stiftet familier og fikk barn. Vi sloss fram barnehager og fylte grenda- skolene med barn. I min kommune Fosnes var antallet innbyggere gått kraftig ned etter 1945. Fra midten av 1970-tallet og fram til midten på 1990-tallet holdt innbyggertallet seg stabilt oppe i Fosnes. De siste 25 åra har innbyggertallet gått kraftig ned igjen.

Ja, det er mulig å bremse sentraliseringa. Men er vi mange nok politikere på storting, på fylke og i kommuner som er villig til å ta tøffe nok politiske grep for å kunne opprettholde livskraftige bygder og distrikter i Trøndelag og i resten av Norge?

For det er politisk styring som trengs, ikke EU/EØS-direktiver som krever at markedet skal styre. Velger trønderne markedsliberalisme og høyrepolitikk blir nye Trøndelag et gedigent sentraliseringsprosjekt.