Rapport om oppvekstavdelingas saksbehandling

Nedslående lesning om konflikter

Innspill

Krass kritikk: Bjørn Mikalsen skriver i sin sin kronikk at forvaltningsrevisjonen «Konsek» i Trøndelag sin rapport er nedslående lesning. Namsos kommune får sterk kritikk hvordan de opptrer som arbeidsgiver i konfliktsaker. Videre skriver Mikalsen at «Arbeidsmiljølovens krav om at alle skal ha et verneombud og hovedverneombud å forholde seg til, ble opplevd som nærmest fraværende. Det blir da en ekstra belastning for den arbeidstakeren som fra før av har det vanskelig.»  Foto: BJØRN TORE NESS

Noen har flytta fra Namsos, noen har slutta i jobben, flere har mista kontaktnett og sosial omgangskrets, noen har fått psykiske problem

Meninger

Forvaltningsrevisjonen «Konsek» i Trøndelag har nettopp avgitt en rapport om hvordan oppvekstavdelinga og oppvekstsjefen i Namsos behandler personalsaker og konfliktsaker, eller som det står i rapporten: «Hvilke handlinger, holdninger og verdier som arbeidsgiver praktiserer i forhold til sine medarbeidere».


Oppvekstenheten i Namsos kommune får kritikk i revisjonsrapport

Oppvekstenheten får kritikk i revisjonsrapport

I en ny revisjonsrapport får oppvekstavdelinga i Namsos kommune svak karakter i faget konflikthåndtering.

 

Konseks rapport er nedslående lesing og dessverre bekreftende for de opplevelsene en del arbeidstakere i Namsos har hatt. Det fins noen ansatte som gjennom en årrekke har vært berørt av en måte å behandle personalsaker og konfliktsaker på som en i vår tid ikke trudde var mulig, med en rekke opplevde brudd på lovverk, avtaleverk og reglement. Nå har Konsek bekrefta at det faktisk skjer.

Bakgrunnen for rapporten er at en gruppe medarbeidere i Namsos kom sammen med hver sine saker, men med en entydig konklusjon: Behandlinga de hadde fått i Namsos kommune og hos oppvekstsjefen i Namsos, hadde så mange brudd på sentralt lovverk og avtaleverk, at det hadde gått ut over folks arbeidssituasjon, og dermed helse og velferd.

Sykemeldingene hadde florert. Ordene «jeg følte meg totalt knekt» og «behandling som kunne gitt meg en livskritisk situasjon» ble brukt.

Og dokumentasjonen var omfattende. Det var nøyaktig slik revisjonen nå har påpekt i sin rapport: Møteinnkallinger uten saksliste og der den ansatte ikke hadde anelse om hva han eller hun var innkalt til, ikke informert om å ha med tillitsperson, ingen referat etter møtene, underskrevet av begge partene slik kommunens eget reglement krever, ikke tilgang til sakspapirer og saksopplysninger og i minimal grad støtte fra arbeidsgiver, slik det ble opplevd.

Det var erfaringer fra rene sjokkmøter, der den tilsatte uten forvarsel om innhold ble innkalt og presentert noen påstander og en konklusjon om at arbeidsforholdet med kommunen trulig måtte opphøre. Det kom før den ansatte hadde fått se sakspapirer, antagelig fordi de ikke fantes, fått uttale seg om sin egen sak og komme med sin kontradiksjon, som i alt av lovverk og avtaleverk i Norge er et hovedfundament.

Det ble etterlyst referat fra slike møter, og fra oppvekstsjefens side opplyst at han trudde det var enighet om det han hadde presentert, og dermed var referat unødvendig, stikk i strid med hans eget reglement. Det ble gjentatte ganger etterlyst å få se sakspapirer, få tilgang til egen sak og fremfor alt kunne kreve normal saksgang der alle saker ble solid utreda før noe som ligna en konklusjon ble foretatt. Alt dette var det svikt på.

Gruppa kunne altså dokumenterte en rekke brudd på forvaltningsloven, arbeidsmiljøloven, kommunens egne reglement og etiske retningslinjer.

Da dette ble presentert for kontrollutvalget i Namsos, kom det umiddelbart et vedtak om å kreve en gjennomgang av oppvekstsjefens praksis i personal- og konfliktsaker. Det var sakspraksis som skulle ses på, ikke behandling av enkeltsaker.

Det er her revisjonen har funnet svært lite samsvar mellom det oppvekstsjefen sier at han gjør, og det som faktisk er dokumentert i nokså mange konkrete saker revisjonen har sett på.

Revisjonen sier flere ganger at de ikke har funnet ett eneste eksempel på eller at de har funnet stor mangel på dokumentasjon av den praksisen oppvekstsjefen hevder han følger.

Og at det nettopp er disse bruddene på lov- og avtaleverk som revisjonen kaller «en stor svakhet». Det er sterke ord fra en saklig og nøytral revisjon, men ikke overraskende for de som faktisk har opplevd hva feil saksbehandling kan føre til. Det dokumenteres stor avstand mellom ord og handling hos en kommunal leder, noe ingen i gruppa som leverte saka til kontrollutvalget, er overrasket over.

Grunnen til dette, er at det som gjøres av såkalt «saksbehandling», faktisk gjelder mennesker og deres liv og levned i arbeidslivet. Gruppa som sendte sine saker til kontrollutvalget, landa ofte på akkurat det enkle og elementære spørsmålet Tenker en saksbehandler som gjentatte ganger og over år gjør så mange elementære feil og brudd på det lov- og avtaleverk han er satt til å forvalte, hva han faktisk påfører folk som rammes av de feil han gjør? Og når det stadig gjentar seg over en 10-årsperiode som er dokumentert for revisjonen, hva snakker vi om da?

Noen elementære miss eller en bevisst holdning og en kultur som har festa seg hos arbeidsgiver og som han har fått gjennomføre uten forbehold? Gruppa som leverte sine saker til kontrollutvalget, hadde erfaringer som svarte tydelig på det. Noen har flytta fra Namsos, noen har slutta i jobben, flere har mista kontaktnett og sosial omgangskrets, noen har fått psykiske problem det har tatt år å behandle. Det er dette feil «saksbehandling» egentlig handler om. Fordi «sakene» er mennesker.

Hovedtillitsvalgte har i forvaltningsrapporten påpekt noen svakheter og manglende samsvar mellom ord og gjerninger hos oppvekstsjefen. Hovedverneombud i kommunen er så vidt nevnt i rapporten. Men disse to instansene er de som både skal se til og bidra aktivt til at det ikke forekommer brudd på avtaleverk og lovverk.

Oppvekstsjef og personalleder i kommunen har i rapporten uttalt at de har et samarbeid med verneombud og tillitsvalgte som fungerer veldig bra. Den dokumentasjonen som ble levert til kontrollutvalget i Namsos, viser slik gruppen opplevde det, en grad av unnfallenhet og mangel på støtte fra tillitsvalgte og verneombud/hovedverneombud som bare bidro til å forverre situasjonen for de tilsatt det gjaldt.

Arbeidsmiljølovens krav om at alle skal ha et verneombud og hovedverneombud å forholde seg til, ble opplevd som nærmest fraværende. Det blir da en ekstra belastning for den arbeidstakeren som fra før av har det vanskelig.

Det er derfor lett å skjønne at de kommunale ledrene roser et samarbeid som trulig ikke er særlig kritisk til den praksisen som er dokumentert og som fra juridisk hold noen arbeidstakere har brukt, er kommentert med «er dette Norge eller Nord-Korea»?

Da dette med verneombud og støtte en gang ble påpekt til oppvekstsjefen i Namsos, kom det et svar som stemmer med det rapporten konkluderer med om svakheter i Namsos: «Du får no bare finne noen som kan støtte deg». Det var alt han hadde å bidra med til egen arbeidstaker. Tillitsvalgte og verneombud var ikke å finne i hans vokabular da det trengtes som mest.

Slik blir det godt samarbeid av, men bare for noen få og ikke for de som faktisk trenger et godt samarbeid.