Laks til alle kan ingen gjera…

Replikk

Illustrasjonsfoto.  Foto: Jonas Olsen

Meninger

I Namdalsavisas papirutgave 10. juli har Ola Marius Amdal et innlegg med overskriften «Namsen bare for et fåtall». I innlegget anfører Amdal at Namsenvassdraget ikke lenger er tilgjengelig for innenbygdsboende og forbipasserende, og at laksefisket er blitt en eksklusiv vare, som er tilgjengelig kun for et fåtall.


Stolt kultur nede med brukket rygg

Namsen bare for et fåtall

Innspill


 

Vi i styret i Namsenvassdraget Elveierlag innrømmer at det er utfordringer i forhold til tilgjengelighet, men vi mener at Amdal tegner et unyansert bilde, og at noen av påstandene ikke bør få stå uimotsagt.

Namsenvassdraget Elveierlag er en sammenslutning av over 420 grunneiere langs Namsen, Høylandsvassdraget og Sanddøla, og hvor alle har større eller mindre fiskerettigheter i vassdraget. Medlemmene er pliktig organisert gjennom en jordskiftedom, og organiseringen er også hjemlet i Lov om laksefisk og innlandsfisk mv. Formålet og forpliktelsene til elveierlaget er å forvalte fiskeressursene som tilhører vassdraget til beste for medlemmene innenfor rammene av bærekraftig ressursforvaltning og ivaretagelse av det biologiske produksjonsgrunnlaget. I dette ligger bl.a. å utarbeide og følge opp fiskeregler, fiskestatistikk, fiskeoppsyn, overvåking av fiskebestandene og forurensingsproblematikk. Elveierlaget har ikke erverv til formål, og det enkelte medlem i laget disponerer egen fiskerett, eventuelt i samarbeid med andre medlemmer. Elveierlaget kan altså ikke drive med salg av fiske.
 

Utover forpliktelsene som er beskrevet i formålsparagrafen, har laget også tatt på seg andre oppgaver for å sikre et høstbart overskudd av villaks også for fremtiden. De siste årene har det bl.a. blitt lagt ned et formidabelt arbeid for å reparere og forbedre fisketrappene i Sanddøla, slik at flere fisk kan gå opp i de viktige gyteområdene som befinner seg lenger opp i denne elva. Arbeidet er riktignok finansiert av Miljødirektoratet, men tiltakene hadde ikke blitt iverksatt, uten elveierlagets initiativ, administrasjon og dugnadsinnsats.

Det er altså ikke rett som Amdal skriver, at fiskerettighetene ikke medfører forpliktelser.

Til å følge opp forpliktelsene, har elveierlaget ansatt en daglig leder, som har oppgaver gjennom hele året. Ingen av disse oppgavene handler om å tjene penger, men om å skaffe mer kunnskap om villaksen som vandrer opp i vassdraget, og om å bruke kunnskapen til å forbedre forholdene for villaksbestanden. Driften av laget finansieres ved at rettighetshaverne betaler inn en årlig forvaltningsavgift til laget. Forvaltningsavgiften regnes ut på grunnlag av elvelengde og fangst, hvor fangst utgjør brorparten av beregningsgrunnlaget, uavhengig av hvilken inntekt rettighetshaveren har av fisket. Detter er også hjemlet i lakse- og innlandsfiskeloven.

Amdal mener at det burde være fritt fram for alle å komme å kjøpe fiskekort, når de selv ønsker det, og at det ikke skal være mulig å forhåndsbestille kort for stangfiske. I tillegg mener han at valdene må skilles fra overnattingstilbudene. Mange rettighetshavere har investert mye i overnatting og annen tilrettelegging i nærheten av fiskevaldene. Myndighetene, gjennom Innovasjon Norge, har oppfordret og stimulert til denne satsingen. Svært mange valdeiere er også gårdbrukere, hvor inntektene fra laksefisket, overnatting og tilleggstjenester, utgjør et viktig bidrag til gårdsinntekten, og ofte er avgjørende for at gårdsbruket kan drives på heltid. Skal man da skille overnattingen fra valdet, og la grunneieren håpe at fisket selges til noen som også vil overnatte, og hvordan skal man få folk til å planlegge og bestille overnatting, når ingen kort kan selges på forhånd?
 

Amdal skriver at villaksen i dag hovedsakelig har verdi som «easy money» for noen få valdeiere i Namdalen. Vel, oss bekjent (og selv erfart) har de fleste valdeierne hendene fulle gjennom hele fiskesesongen, og sommerferie kan de se langt etter. Når det blir høst, vinter og vår, står så administrasjon, vedlikehold og oppgradering på timeplanen.
Amdal mener at dagens fiske hemmer den lokale næringsutviklingen. Ser han da bort fra næringsutvikling for valdeiere og landbruket?

Den største haken ved å tillate ubegrenset salg av fiskekort, er likevel at man mister all kontroll med fisketrykket. Amdal skriver selv at «fangstbegrensninger i dag er en selvfølge, og gjøres ut fra hensyn til fiskebestanden», men hvordan skal man begrense, dersom alle skal få fiske til enhver tid? I dag må vi kunne si å ha gode kvoter på laksefisket, sett i forhold elvene lenger sør i Trøndelag. Det er fordi vi er så heldige å ha en forholdsvis robust laksebestand i vårt vassdrag. Dette er imidlertid ikke en selvfølge, og en overbeskatning kan fort føre til en knekk i reproduksjonen, som av erfaring fra andre elver, tar lang tid å bygge opp igjen. Miljødirektoratet følger nøye med på hva vi gjør, og et «frislipp» i fisket, vil igjen kunne føre til at direktoratet selv tar over forvaltningen av vassdraget.

«Ingen riktige laksefiskere lar seg kjøre rundt på elva med påhengsmotor» skriver Amdal. Nei, svært få gjør nok det, for motorferdselloven gjelder på elva som i utmark, og det er kun lov til å bruke motor for å frakte båten oppstrøms valdet, med mindre man har fått dispensasjon til noe annet. De aller fleste lar seg ro, eller ror selv -  såkalt harlingfiske, som jo har foregått i Namsen siden den gang laksefiske virkelig bare var for noen få bemidlede. Vi mener at harlingfiske er en del av kulturen i Namdalen.

Amdal synes det er paradoks at landslinja for sportsfiske er lagt til Grong videregående skole. Vel, vi kan bare svare for vår egen del, og vi liker å tro at vi samarbeider godt med elever og lærere ved landslinja om bl.a. opplæringsfiske, restaurering av gytebekker, Villaksenes dag, og det siste nye i år; Camp Villaks, som arrangeres for ungdom i alderen 13-18 år. Her får deltagerne bo et døgn ved elva for å få opplæring i både land- og båtfiske, samt fluebinding og andre aktiviteter. Målet er å bidra til rekruttering av nye fiskere.

Så tilbake til det som vel er kjernen i Amdals innlegg, tilgangen til fiske for lokalbefolkning og andre «forbipasserende». Vi ser også at det er utfordringer, men ikke overalt i vassdraget og ikke til enhver tid. Et raskt søk på forskjellige salgskanaler, viser at det er kort å få kjøpt flere steder. I perioder er mulighetene for «spontant» fiske begrenset, samtidig som det er vanskelig for en ukjent å finne fram til de valdene som faktisk selger kort og har ledig fiske. Som nevnt, tilhører fiskeretten det enkelte medlem i elveierlaget, så laget kan ikke tvinge noen til å selge fisket sitt på andre måter enn de selv ønsker. Det er mange private aktører som tilbyr løsninger for markedsføring og salg av fiske. Elveierlaget kan ikke anbefale noen løsninger framfor andre, det vil være konkurransevridende. Det vi imidlertid kan gjøre, er å ta opp utfordringen i møte med våre medlemmer, og sammen prøve å finne løsninger som både sikrer bedre tilgjengelighet, samtidig som rettighetshaverne har inntekter på de produktene de har bygd opp og investert i, uten at dette går på bekostning av det biologiske produksjonsgrunnlaget for vår fantastiske villaksbestand.