Hverdagsrasismen – hvor kommer den fra?

Hverdagsrasismen

KRONIKK

Illustrasjonsfoto 

Prost: Roald Iversen, Prost i Namdal prosti. 

Meninger


Ferien er over. Noen namdalinger har vært i Syden og stått i kø altfor lenge på altfor mange flyplasser, spist fast food på overfylte barer, handlet øl- og sprit- og snuskvoten på tax free og passert gjennom flere passkontroller og bagasjekontroller. Ble noen av dere utsatt for rasisme underveis? Ikke det? Hva kan det skyldes?

Selv passerte jeg glatt gjennom bagasjekontrollen, men rett bak meg kom det en familiemann med kone og to unger. Han var farget. Av alle dem som var i nærheten, var han den eneste jeg kunne se som ble plukket ut i en «tilfeldig kontroll». Ikke kona. Ikke ungene. Ingen andre. Det er ingen grunn til å tro at Værnes flyplass utmerker seg negativt med hensyn til dette. Det kunne like gjerne vært i London eller i Paris eller i Frankfurt. Likevel kan man spørre: Hvorfor akkurat han?

Hverdagsrasisme kaller jeg det.

Rasisme er et begrep som dekker mye forskjellig. Før trodde man at det fantes tydelige biologiske forskjeller mellom mennesker som gjorde det mulig å inndele menneskeheten i ulike raser. Det tror man ikke lenger, og man har for lengst sluttet å måle størrelsen på skallene for å søke «bevis» for en slik teori. Nürnberglovene i Tyskland i 1935 forbød ekteskap mellom jøder og ariske kristne. Man hadde en dyp angst for at egenskaper som den andre, dvs. den laverestående rasen bar på, skulle videreføres inn i egen slekt. Det er en av grunnene til at jøder måtte sy en sekskantet stjerne på klærne for å vise at de var jøder. Man skulle vite hvem man var sammen med. Disse lovene gjelder ikke lenger. Heldigvis. Men alt er ikke fullkomment, for isteden snakker mange nå om kulturell rasisme. Argumentet for denne formen for rasisme er at noens kultur er høyere og mer verd enn andres kultur, og det er grunn nok til å diskriminere den andre. Det merkelige er at til tross for denne markante endringen i rasismebegrepet, er det fortsatt slik at det er fargede mennesker som i all hovedsak utsettes for rasisme i vår del av verden, og jeg har ovenfor gitt et lite eksempel på det. Hvordan ble det slik?

Vel, filosofen Immanuel Kant (1724–1804) hevdet allerede på 1700-tallet at i den hvite rase hadde menneskeheten nådd sitt ypperste nivå. Gule og svarte mennesker hadde ikke samme talent og var på langt nær så moralsk høyverdige som hvite. Man studerte kinnbein og lengden på nesen og ut fra det laget man lange tabeller. At disse studiene ikke kunne bevise noe av det man påsto, så man gjennom fingrene med. Og det fikk konsekvenser. «Forestillingen om at man selv var fundamentalt annerledes enn andre, sank så dypt inn i den europeiske bevissthet at noen europeere så det som sin moralske plikt å ta disse menneskene som slaver og sivilisere dem», skriver Vanessa Vu i en ny artikkel i den tyske avisen Die Zeit. Og sosialantropologien, et fag som i dag gir studenter like stor anledning til å studere hva som finnes i en damehåndvesker som å undersøke livet i «fremmede kulturer», begynte som nettopp det: studiet av «fremmede kulturer». Oppdragsgiverne var ofte representanter for kolonimakter som ville vite hva om måtte til for å forbedre businessen med landene hvor disse menneskene bodde. Vitenskapen var på ingen måte nøytral. Den var innvevd i storpolitikken.

«Rasisme er og blir en ideologi», skriver Vanessa Vu. Det er en måte å betrakte verden på. En av mange. Og den kan utvides fra å gjelde biologi og kultur generelt, til å gjelde spesifikke kulturer eller religioner. Konsekvensene er alltid de samme: de andre truer ens egen gruppe og må vekk. Det var dette vi så tydelige eksempler på i det tidligere Jugoslavia midt på 1990-tallet, og det var det vi i 1994, og i mye større grad, så i Rwanda i striden mellom hutuer og tutsier – med de tragiske følger som det fikk.

Så langt gikk det ikke på Værnes i sommer, og så langt går det ikke på andre flyplasser i Europa heller. Men frykten for den som er annerledes og truer det man oppfatter som den egne gruppens egenart, finner man mange steder. Mitt spørsmål blir da: Skulle vi ikke alle som en, uansett hvilket livssyn vi bekjenner oss til og hvilken gruppe vi tilhører, øve oss på å lytte til dem som tenker helt annerledes om mange spørsmål enn det vi selv gjør? Det betyr ikke at vi trenger å være enige med alle. Tvert imot! Å bryte meninger med dem som tenker forskjellig fra oss, ofte med bakgrunn i andre erfaringer enn dem vi selv har, gir oss en mulighet til å tenke gjennom hvor godt underbygget vårt eget standpunkt er.

Selv står jeg i en kirkelig sammenheng hvor jeg har lest og prøvd å ta til meg grunnord som dette: «Gud gjør ikke forskjell på folk». Det var apostelen Paulus som skrev det i et brev til menigheten i Roma i det første århundret. Hvis vi tror at det er sant, som jeg gjør, da bør heller ikke vi andre gjøre forskjell på folk. Ikke i London, Paris eller Frankfurt. Og heller ikke på Værnes.