Klysestøperiet

For egen regning

Gull og grønne skolter: Du er ikke rik før du har noe som ikke kan kjøpes for penger, heter det. Kanskje vi heller burde la ungene bygge Lego – og ikke ego?  Foto: Tegning: Knut Høihjelle

For det er ingen menneskerett å ha ei klokke til 46.500 kroner eller en sløyfekledd Audi i garasjen når man knapt har rundet puberteten.

Meninger

Som forelder er jeg neppe den eneste som til stadighet får høre hvor teit jeg er. Nå er det i ferd med å gå opp for meg at tenåringene faktisk har rett. Vi foreldre er stokk dumme. Vi har vakuum mellom ørene; lyset er på, men ingen er hjemme. Ko-ko, ko-ko.

Vi starter tidlig med å stikke kjepper i hjulene på oss selv. Ungene har knapt entret den virkelige verden før vi tilbyr dem en virtuell versjon – skapt av allmektige datakodere med skjermlue og høretelefoner. Vi dropper røkelse og myrra, men pjokken i krybba skal i alle fall få gull så det holder. Det er bare det at et barn er et barn – uansett om det er dyppet i gull og rullet i diamanter.

Jeg vet ikke hvem som har satt standarden. Det er antakelig bare en greie som har spredd seg. Men som forelder kunne jeg godt ha tenkt meg en prat med den første som kjøpte en jakke – unnskyld; parkas – til 9.000 kroner til tenåringsdattera, eller som har full forståelse for at nykonfirmanten svir av 16.700 bols på ei skoleveske, siden «det kanskje er på tide å bytte ut den gamle skolesekken med noe mer voksent?».

Praten ville muligens hatt et visst anstrengt preg over seg, men når et eller annet opphav med dårlig samvittighet smeller til med en spesialtilpasset, fulldempet sykkel til 26.000 i 12-årsgave til sjefen i huset, da – mener jeg – da bør det være lov å komme med et aldri så lite mellomfaderlig kantslag i fjeset.

Det er egentlig ganske utrolig at vi ikke har sett det. At vi ikke har skjønt at vi roter til ungenes virkelighetsoppfatning når vi til stadighet kjører internt foreldre-VM i greina Putesying under armer. Vi steller og styrer av det vi mener er uforbeholden kjærlighet til Fortnite-stakkaren foran 55-tommeren på rommet sitt, men i realiteten er vi livredde for at venneflokken forsvinner som 4G-dekninga på hytta om vi ikke peiser på med det ypperste av Apple, russebusser og Mulberry.

Selv vokste jeg visstnok opp på 1800-tallet. Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg liker i alle fall å tro at venneflokken holdt sammen fordi vi likte hverandre, og ikke fordi vi vanket i samme klesskap. Øystein, for eksempel, var en av de ytterst få på skolen som hadde tilgang på pc hjemme. Det var selvsagt kult, men det var ikke derfor jeg dro på besøk. Espen hadde fint hus og egen fotballbane på jordet, Michael hadde kul sykkel og kjellerstue, Tommy moped og en oldefar vegg i vegg – mens Aleksander var seriøst drøy på å tegne. Jeg kan ikke tenke meg noen bedre å vokse opp med – selv om vi aldri dro på russetur til Kos for å slåss.

Klær var bare noe vi hadde på oss. Når vi valgte den utvaska t-skjorta nok en gang, var det bare fordi den lå fremst i klesskapet, ikke fordi den utstrålte noen form for rebelsk og rocka attitude eller var uttrykk for et eller annet opprør mot the establishment. Om buksa revna, var det fordi vi tryna – ikke fordi det skulle se ut som om vi hadde gjort nettopp det.Vi bygde aldri image. Vi bygde Lego, vi – ikke ego.

Jeg skulle aldri bli en sånn gæmlis som klager på ungdommen. Det løftet akter jeg å holde. I stedet tar jeg mer enn gjerne for meg foreldregruppa – vi som tydeligvis har tatt på oss livsoppgaven å ale opp klyser på rekke og rad. For det er ingen menneskerett å ha ei klokke til 46.500 kroner eller en sløyfekledd Audi i garasjen når man knapt har rundet puberteten.

Kjære foreldre: Kan vi ikke bare love hverandre å slutte med klyseriet? Jeg kan gjerne være først til å love noe sånt.

Michael Kors på halsen.