Sellæg om skogpolitikk og råstofforsyning:

Pressgrupper er ødeleggende for Bygde-Norge

Innspill

Hva skjer: Tidligere skogbrukssjef Mathias Sellæg i Nord-Trøndelag skriver blant annet dette i sin kronikk: «Vi som bor og jobber i regionene vet at i fylkesting og kommunestyrer er så å si alle politiske partier entydig positive til bygdenes fornybare næringer, men når noen av de samme politikerne rykker opp nasjonalt skjer ofte en eller annen forvandling. At de får bedre faglig innsikt sentralt kan vi imidlertid se helt bort ifra, men at de blir langt mer utsatt for alskens nasjonale pressgruppers daglige korridor- og fritidsoppvartning er hevet over tvil»  Foto: Erlend Malmo

Mathias Sellæg.  Foto: nn

Meninger

For en tid tilbake gikk Moelven Van Severen og Statskog sammen ut i Nationen og påpekte at nye skogvernforslag går ut over råstoff-forsyninga til skogindustrien i Midt-Norge. Midt-Norge har i dag en godt utbygget skogindustri som dekker sitt råstoffbehov med ca. 50 prosent fra regionen og 50 prosent «import», men må øke den lokale andelen.

Skognæringa, som er et meget viktig klimaverktøy, jf. FNs klimapanel, og ansees globalt som ei framtidsnæring, er spesielt viktig for midtnorsk næringsliv. Dagens råstoffsituasjon er imidlertid utfordrende i vår region, fordi vi nå er i sluttfasen av den nasjonale 100-årige omleggingen fra høstingsskogbruk til kulturskogbruk, en omlegging som så langt har mer enn fordoblet skogproduksjonen.

At råstoff-forsyninga i denne siste fasen ville bli vanskelig har man visst hele tiden, både fordi kulturskogen ennå ikke er hogstmoden og fordi det er mindre gammelskog igjen. Selv om det totalt sett er skog nok, står den vanskeligere til og koster mer å drive fram. Gammelskogen på skogbrukets produksjonsarealer derfor avgjørende viktig og vern av slik gammelskog slår derfor direkte ut på tømmertilgangen.

En bør merke seg alvoret i situasjonen når to virksomheter, som sjelden uttrykker slike bekymringer, nå på solid faglig grunnlag peker på at skogvern-planer i gammelskogen har negativ virkning for virkestilgangen.

Jeg kan her minne om at i 2004, etter initiativ fra fylkestingene i Nord- og Sør-Trøndelag, ble organisasjonen Skognæringa i Trøndelag dannet, med hovedmål å arbeide for å sikre virkesforsyningen til skogindustrien i denne 20-30-årige overgangsfasen.

Det har i alle årene etterpå, i samarbeid med kommuner, fylker og stat, vært arbeidet aktivt med blant annet råstoffmålet. Organisasjonen har i dag utviklet seg til å bli et Arena-prosjekt (Arena Skog), foreløpig det eneste innen skognæringa i landet. På denne bakgrunn, samt det faktum at våre landsdeler allerede har vernet mye skog, ser vi på nye verneforslag her med stor uro.

I gammel skog har artsutviklingen kommet lengst, og derfor ønsker man å verne gammelskog, men samtidig er slikt vern forunderlig kortsiktig, fordi gammelskogen uansett snart vil kollapse av stormfelling, rett og slett fordi skogen er utvokst og for gammel.

Kystskogen er i tillegg på grunn av klimaet ekstra utsatt. Ved slike kollapser vil miljøelementene man ønsker å verne forsvinne og det vil ta naturen 150–250 år til man forhåpentlig igjen har noenlunde tilsvarende gammelskog på vernearealet.

Med dagens globale oppvarming er det også all grunn til å regne med at artsammensetningen på det vernede arealet ikke vil bli som i dag. Vern av gammelskog er derfor egentlig vern av noe som ikke kan vernes. Tar man i tillegg i betraktning at stormfelt skog, som ikke ryddes opp, blir en formidabel yngleplass for barkbiller, jf. Canada, og en kjempestor brannfelle på grunn av den store mengden død ved, jf. sommerens og historiens skogbranner, og at skogindustrien svekkes, begynner gammelskogvern virkelig å ha en samfunnskostnad.

Avisa Nationen følger opp råstoff-/vernesaken redaksjonelt med kommentarer fra miljøforvaltningen, men også, antakelig for å sprite opp saken i sommervarmen, fra Naturvernforbundets Arnodd Håpnes.

Nasjonale skogorganisasjoner ble åpenbart ikke bedt om kommentar, men måtte de påfølgende dagene korrigere opp Håpnes’ usannheter i egne innlegg. I en raljerende stil mente Håpnes blant annet at skognæringa bare må finne seg i at råstoff-forsyninga stopper opp. Han satser tydeligvis på å bli finansiert av oljen fortsatt.

Når man i en langsiktig industriutvikling, i nært samarbeid med myndighetene, baserer seg på en regions langsiktige virkesproduksjon, så skal man altså bare finne seg i at staten selv plutselig forstyrrer råstoffbalansen på grunn av et mer og mindre tilfeldig og meget tvilsomt gammelskogvern?

«Mener skog vernes feil» var en overskrift i Trønder-Avisa 9. august. Høyres Elin Agdestein, som sammen med flere stortingspolitikere var på en skognæringsstudietur i Midt-Norge, mente at skogvernet burde legges på det skogarealet hvor det ikke blir drevet aktivt skogbruk. Ca. halvparten av landets skogareal ligger urørt av skogsdrift. Dette skyldes vanskelig atkomst, beliggenhet, bestokning, ulønnsomt, treslag osv. Da vi vet at akkurat de samme sjeldne miljøelementene også finnes på disse arealene, må det da være samfunnsmessig mest fornuftig å legge skogvernet på disse skogarealene. Det ville vært ansvarlig politikk.

Mange politikere er nok enige i det, men tydeligvis ikke alle, fordi i samme artikkel uttaler også SV’s Lars Haltbrekken seg. Han og SV er tydeligvis helt på linje med Håpnes og urbane pressgrupper. Haltbrekken vil dessuten i tillegg stoppe skogsveibyggingen. Det betyr kort og godt at SV vil legge ned norsk skognæring i flere landsdeler. Det bør folk merke seg.

Det sammenfaller for øvrig med mye annet de også vil legge ned i Bygde-Norge. Det er i det hele tatt forunderlig at store deler av den urbane politiske venstresiden, bygget på solidaritet + Venstre, under et miljødekke og tross klimautsiktene, har endt opp å slåss imot dem som i dag har de vanskeligst kårene, som er småbrukere, småskogeiere, samer og deler av bygdebefolkningen.

Dette leder tankene inn på hva som egentlig skjer på sentralt politisk nivå i skjæringspunktene mellom stortingspolitikere og pressgrupper.

Vi som bor og jobber i regionene vet at i fylkesting og kommunestyrer er så å si alle politiske partier entydig positive til bygdenes fornybare næringer, men når noen av de samme politikerne rykker opp nasjonalt skjer ofte en eller annen forvandling. At de får bedre faglig innsikt sentralt kan vi imidlertid se helt bort ifra, men at de blir langt mer utsatt for alskens nasjonale pressgruppers daglige korridor- og fritidsoppvartning er hevet over tvil.

Det synes knapt lenger ha noen betydning for miljøpolitikken hvilket parti statsråden kommer fra. Dette fenomenet har sikkert en lite demokratisk betegnelse, men konstaterer bare at dette er blitt en særdeles vellykket pressgruppestrategi som altfor mange sentralpolitikerne synes å ha falt for, og som dessverre i sterkt økende grad utfordrer by-land forholdet i norsk politikk.