Mangel på samfunnsansvar

Leserinnlegg

Mangler: Naturvernforbundet evner ikke å ta samfunnsansvar i skogpolitikken mener tidligere fylkesskogsjef Mathias Sellæg.  Foto: Erlend Malmo

Meninger

I et svarinnlegg i NA den 30. aug. mener Håpnes jeg opptrer useriøst ved på ulike måter å betegne hans pressgruppeaktivitet.

Jeg vil innledningsvis si at pressgrupper knyttet til større enkeltsaker er ofte en nødvendig demokratisk ventil. Permanente, politiserte, offentlig delfinansierte pressgrupper derimot bør betegnes som det de faktisk er. Disse, som er uten samfunnsansvar og opptrer glatt både som kommunikasjonsbyrå, ringvern- og stormtropper for fagforvaltningen, blir fort udemokratiske fenomen.

Dette illustreres for så vidt godt i Håpnes sitt svar til meg hvor han unnlater å svare på det som var hovedpoenget mitt, nemlig samfunnsansvaret. Det innebærer at når skogvern er vedtatt bør det legges der det gjør minst skade for samfunnet.

I stedet slår han inn åpne dører og hevder seg å være «kunnskapsbasert». Håpnes velger skogvern uten å skjele til konsekvensene for en langsiktig bærekraftig skognæring og øvrige viktige samfunnshensyn. På samme måte velger han rovdyr foran beitenæring (jf. mange rovdyrinnlegg), selv om det går ut over folk og lokalsamfunn i tillegg til den mest kritisk truede naturtypen i Norge, nemlig kulturlandskapet.

Slike valg tar han selv om kloden og landet er i en svært uheldig klimautvikling. Hans klimaløsning er for øvrig å verne mer skog, som kan ha effekt i et flertusenårsperspektiv, men vi er ikke der i dag. Forskningen og FNs klimapanel sier at skogplanting, bærekraftig skogbruk og bruk av bioenergi er det beste og billigste klimatiltaket. Håpnes er sikkert også imot skogplanting?

Videre kunnskapsbasert er han heller ikke på det skoghistoriske området. Tidlig på 1700-tallet gikk det mange skadestormer over Midt-Norge og Trøndelag, hvilket medførte store skogfall med påfølgende barkbilleangrep og skogbranner. Rundt 1750-tallet fantes det derfor knapt nyttbart tømmer i skogene i Namdalen. I slutten av århundret hadde skogen vokst seg så noenlunde til igjen. Gærnenatta i 1837 flatla igjen omtrent all skogen i hele Midt-Norge.

Senere har vi også hatt skadestormer som har flatlagt relativt store skogområder, også i de siste 30-årene. Stormskader i kystskogene er altså ikke slik Håpnes viser til fra innlandseksemplene sine. Han har tydeligvis «glemt» Gudrun og svenske skoger. Det faller riktignok noen enkelttrær i kystskogene også, men hovedbildet er at skogbestand etter hvert kollapser.

Høyst sannsynlig vil dette også være tilfelle om våre gjenværende relativt ensaldrede gammelskoger vernes. Stormskadene i kystskogene er for øvrig en av hovedgrunnene til at skogbruket ønsker å plante mer sitka- og lutzgran i de ytterste kyststrøk. De er langt mer stormsterke enn vår gran. Våre gammelskoger er i stor grad vokst opp igjen etter gærnenatta.

Det er her ellers verdt å merke seg at tross disse skogkatastrofene har alle sjeldne arter overlevd. Hvor «truet» er de egentlig, kanskje er de bare sjeldne?

Enda mindre kunnskapsbasert og farlig blir det når Håpnes vil gjøre skogbranner til noe nødvendig for våre skogsamfunn. Rett nok er både barkbiller og branner naturlig i naturskogene, men de må for all del unngås i dagens skoger. Skogbranner og barkbiller holder seg som kjent ikke til vernegrensene. Canada gjorde den fatale feilen at de ikke ryddet opp stormfelt skog i nasjonalparkene, fordi miljøpressgrupper mente naturen skulle få gå sin gang.

Dermed oppformerte de barkbiller og pådro seg etter hvert et enormt og ustoppelig barkbille-angrep med tap av mange hundre millioner kubikkmeter furu. Den feilen gjør de ikke engang til. Rewilding er vel egentlig det nye navnet på det Håpnes ønsker seg og det er skogeiere, bønder, fornybare bygdenæringer og bygdefolk som må bære byrdene.

Endelig beskriver Håpnes at det er ikke de gamle trærne og de spesielle arter knyttet til dem man verner, men skogsamfunnet i et flere hundreårig perspektiv. Det var en interessant innrømmelse, for da kan man jo like gjerne verne yngre skog som blir gammel om 40-50 år.

Viktige miljøelementer er ofte etablert også i yngre skog, men er da i et tidlig utviklingsstadium og er vanskeligere å finne. Jeg mener riktignok det er dumt å verne ung skog i en framtid med grønn økonomi, men det er langt ifra så skadelig for dagens skogindustri, da man lettere kan tilpasse seg en framtidig endring i råstoff-forsyningen.

Endelig, må man av ren tverrskap allikevel verne gammelskog bør man i det minste legge vernet til de deler av landet som uansett eksporterer tømmer, selv om jo det også er dumt, fordi det reduserer mulighetene til å bygge opp ny industri på dette fornybare råstoffgrunnlaget.

Det aller mest fornuftige er derfor å legge vernet til det meget store og varierte skogarealet hvor det uansett ikke vil bli drevet skogbruk slik Elin Agdestein (H) foreslår. Håper hun får med seg resten av stortinget på et ansvarlig skogvern.