Fra dag til dag – om å kjenne seg igjen

Meninger

Jeg er mer enn litt interessert i språk, og det fører med seg både gleder og irritasjoner, mest det siste. I det siste har jeg irritert meg over ovennevnte uttrykk, som er blitt svært så populært. Daglig hører vi om mer eller mindre viktige personer som ikke kjenner seg i igjen i det de hører.

Ikke for det, konfirmasjonsbildet og speilbildet stemmer heller ikke for meg. Men jeg tror at f.eks. politikere bruker uttrykket når de blir beskyldt for noe de ikke er helt fri for. Men vi andre kjenner igjen dem, for vi har hørt dem før.

Grunnen til at de ikke kjenner seg igjen er stort sett at det er forskjell på å være i opposisjon og i posisjon. Det fikk SV erfare i regjering, de måtte av og til forsvare å gjøre ting de var imot da de var i opposisjon. De kunne skylde på andre, og det gjorde de.

Det samme gjør Frp nå. Verken de selv eller andre kjenner igjen dem når det gjelder bompenger. De er mot, men stemmer for og skylder på de andre. Det er dessverre ingen som har spurt dem hvor de skal ta pengene fra når de sier at de egentlig vil at Staten skal betale hele kalaset.

Hadde noen spurt dem, ville de kanskje blitt mer gjenkjennelige.

Jeg leste i dag at motstandere av bompenger på Jæren strømmer til Frp, det partiet som har hatt samferdselsministeren i perioden med størst økning i bompengene. Forstå det den som vil, det er noe Trumpsk over det. Det er som å kle av deg når du fryser.

Kanskje vi skulle spørre partiets nye nestleder om hva hun mener om bompenger og finansiering av veier. Hun har jo lovet «å kalle en spade for en spade» (eller var det gravemaskin?)

Spørsmålet er bare om utsagnet også gjelder bomveier, ikke bare om innvandring.