Snikprivatisering for en todelt helsetjeneste

INNLEGG:

Bilde:  Foto: Pål Morten Skaret

Meninger

En kombinasjon av kronisk underfinansiering og sugerør inn i helsebudsjettet gir økt todeling av helsetjenesten.

Kommersielle krefter overtar stadig oftere behandling som fellesskapets sykehus kunne gjort rimeligere. Hvorfor er det slik? Dessverre er det en del av regjeringens snikprivatisering av helse- og omsorgssektoren, som skjer i to steg:

Første steg er kronisk underfinansiering. Vi har gang på gang advart mot dette, senest i år foreslo vi å tildele spesialisthelsetjenesten 250 millioner mer enn regjeringen. Men de vil ikke betale det vår felles helsetjeneste koster.

Istedenfor innfører Høie, i effektiviseringens navn, flate og uprioriterte ostehøvelkutt. Helseministeren sier selv at «effektiviseringen» har gitt cirka 1,3 milliarder kroner i mindre inntekter på sykehusbudsjettene i perioden 2014 til 2018. Årets kutt blir på 239 millioner. Det er dramatisk.

Andre steg er å etablere sugerør inn i helsebudsjettene. Man forplikter helseforetakene til å kjøpe tjenester fordi de selv ikke har kapasitet. Høies prestisjereform «fritt behandlingsvalg» har tatt det hele ett steg lenger. En reform som ikke yter noe ekstra til pasientene utover det de har rett på innenfor vår felles helsetjeneste, men som gir mulighet til å velge private aktører på felleskapets regning.

Kristin Clemet fra tenketanken Civita har uttalt at private aktører kan gi innovasjon i sektoren og at konkurranse bidrar til effektivisering. Til dels er det riktig. Arbeiderpartiet er ikke mot at private aktører skal bidra i helse- og omsorgstjenesten.

Mange rus- og psykisk helsetilbud drives av dyktige ideelle aktører. Private spesialister og klinikker gjør daglig en viktig innsats, på vegne av det offentlige. Men det offentlige må beholde kontrollen. Alternativet er at profitt genereres ved overprising eller dumping av lønns- og arbeidsvilkår.

Resultatet blir en todeling av helsetjenesten, der private aktører etter hvert sitter på den beste kompetansen og kan prioritere pasienter med betalingsevne. Regjeringen lager, med ideologisk begrunnelse, ordninger som stimulerer til økt privat aktivitet.

I Storbritannia har myndighetene også gradvis lagt til rette for kommersielle selskaper, samtidig som de underfinansierer sin offentlige helsetjeneste, The National Health Service. Sistnevnte er nå i krise, med stor mangel på helsepersonell, samtidig som private aktører driver både primærhelse og sykehus.

La oss ikke gå den veien. Arbeiderpartiet vil ha private aktører som et supplement til vår felles helsetjeneste, men vi vil ta tilbake kontrollen. La oss stoppe snikprivatiseringen, og la det offentlige avgjøre når de private skal brukes.