Innspill til ivaretakelse av idrettsanlegg og nærmiljøanlegg

Leserinnlegg.

Namsos skisenter. 

Meninger

Synspunkter etter utredningsarbeidet om fremtidig organisering. Våre synspunkter er beskrivelser ut fra frivillig arbeid med rehabilitering, utbygging og drift i Namsos skisenter.

Vi velger å være tydelige i våre formuleringer og innspill.

Erfaringer etter utredningsarbeidet:

Plankomiteen og saksbehandlerne går inn for å nedprioritere og flytte langrennsdelen fra skianlegget i Namsos Skisenter. Hvorfor?

Til det siste, og i tretti – førti år, har det blitt investert millionbeløp. Er ikke strukturen med to anlegg – et lite kostnadskrevende nærmiljøanlegg på Spillum og fleridrettsanlegget Namsos Skisenter – ideell for Namsossamfunnet? Med samarbeid og sambruk har vi det det er behov for.                

Langrennsløypene i skisenteret er i samsvar med skiforbundets normer og krav, og hoppbakkene er et regionalt anlegg. I tillegg er det et flerbruks- og nærmiljøanlegg, og godt egnet til arrangementer.

Viktig er den sentrumsnære og sentrale beliggenheten, med forbindelseslinjer vest-, nord- og østover. Svært mange kan la bilen stå, og skoleelever kan ta seg dit uten bruk av transportmidler.

En velger å gå for SILs nærmiljøanlegg, som pr. definisjon ikke er beregnet for konkurranser og konkurransetrening.  Slik sett er det ikke tilfredsstillende som «hovedanlegg for langrenn» ifølge NSFs eget regelverk - som også skikretsen underlagt!  Nåstatus og utviklingspotensial er også langt dårligere enn det som er tilfelle i skisenteret.

Fokuset på at langrennsmiljøet mangler i skisenteret får kommunens manglende oppfølging og slette tilrettelegging ta en vesentlig del av skylden for. Kommunens rolle i, og ansvar for de kommunale skianleggene er preget av neglisjering og ansvarsfraskrivelse.                                                                                                

At SILs langrennsløpere i alle år har brukt bymarka til trening når forholdene har ligget best til rette der, forteller at forholdene på nordsida av byen er et supplement også for de som trener langrenn.   Slik sett burde tilrettelegginga i skisentret ses på som en fordel for alle skiløperne, ikke som en konkurrent. Det er ikke snakk om å ta noe fra Spillum, men å bruke ressursene fornuftig og til beste for byen og alle idretter.

Miljøet er relasjonene mellom menneskene i ei gruppe, og slik sett en variabel, og, ikke minst,  en «mobil faktor».  Prosessen på Steinkjer, med at også Henning IL gikk for etablering av et nytt, sentralt skianlegg, i Trondheim med Strindheim IL, som nå også bruker Granåsen, og det lagene i Oslo gjør i milde og snøfattige vintre, viser utviklingen på andre steder. Alle har satset på et hovedanlegg (Holmenkollen i Oslo) med utviklingspotensial, selv om aktivitetsmiljøene holder til andre steder.  Økonomi og pragmatikk avgjør! Slike forhold må være bestemmende også i Namsos.  Bare forholdene omkring anlegg og utstyr for produksjon av kunstsnø, med strømutgifter mm og de store utgiftene til utkjøring og preparering av løyper gjør at vi må tenke nytt.               

 Å bygge ut et skianlegg nummer to, når en allerede har ett, er noe Namsos ikke har behov for og bærekraft til. Det er bra for byen og omegn å ha to anlegg, ett på hver sin kant, men det ene bør bestå som et mindre kostnadskrevende nærmiljøanlegg.  Skisenteret bør prioriteres fordi det er komplett, har klart større utviklingspotensial, som langrennsanlegg, for hopp, og muligheter for flerbruk, sommer som vinter, både til idrett, mosjon, skolebruk, arrangementer, med mer.                                                                                                  

Historikk

Tilbakeblikk på utviklingen i de to kommunale skianleggene, i Bråten og Namsos skisenter i Granåsenområdet, og anlegget til Spillum IL (SIL).

Frem til det siste Hovedlandsrennet i 2004 hadde det siden åttitallet blitt investert millionbeløp i Namsos skisenter. I en periode på ti – femten år fulgte ikke kommunen opp sine forpliktelser med vedlikehold og drift. Resultat; et formidabelt forfall og redusert bruk, noe som blant annet førte til at de som ville drive med langrenn dro til Spillum, og mange meldte overgang til SIL. SIL er laget som holder langrennsmiljøet i Namsos i hevd.                                            

Fra 2013/14 har en gruppe frivillige tatt tak, i Granåsen, i samarbeid med kommunen. Som en konsekvens av dette har skianlegget fått klubbhus, en stor garasje og installasjoner og utstyr til produksjon av kunstsnø. Bygningene og deler av løypenettet er pusset opp og rehabilitert, og millionbeløp er investert. Den frivillige innsatsen har tilført anlegget arbeidskraft og har bidratt til en verdiskaping i størrelsesorden millioner av kroner, slik at ovenfor nevnte utvikling har latt seg realisere.

Et tankekors. Rehabiliteringen og nyinvesteringene har blitt gjennomført «til tross for» at Namsos kommune i 2012 undertegnet en avtale med Spillum IL og skikretsen om at langrennsdelen i skisenteret skulle «overføres» til anlegget på Spillum. I 2012 resonnerte en øyensynlig med at konkurranseløypene i skisenteret dermed skulle/kunne legges ned, hvilket selvfølgelig ikke var riktig. Og det på grunn av forpliktelsene som ligger der i forbindelse med tildelte spillemidler. Blant annet  unnlot en å ta hensyn til at skisenteret fortsatt skulle være regionalt anlegg for kombinert, der, som kjent, langrenn inngår.


Om prosessen                                                                                                                                                                              

Ifølge vedtaket i kommunestyret skulle «alle berørte parter» være representert i komiteen.  Men «støttegruppa», pådriver og ryggraden i rehabiliteringa, ble valgt bort. Støttegruppa kom        inn først etter det andre møtet, da de innledende premissene var lagt. Det gjorde den videre prosessen meget vanskelig.

Førstelinjeinstansen idrettsrådet har ikke vært involvert. Underlig og uheldig, fordi en sak som denne er sentral i forhold til rådets arbeidsområde.

Saksbehandlinga i forkant, og medvirkninga til kommunens representanter underveis, både i møtesammenheng og i forbindelse med referater og rapporter, også i sluttrapporten, fremstår som vinklet. Delvis blir momenter om skisenteret underestimert, utelatt og/eller glemt. Arbeidsinnsatsen, det store økonomiske bidraget, brukerne og bruksfrekvensen, utviklingsmuligheter og annet sies det lite om.  Vedtaket i skisenterets favør i det femte møtet, vedrørende to nye uttak for snøkanoner og et dagåpent toalett med universell utforming (forutsetningen var at støttegruppa skulle stå for finansieringen) ble utelatt i referatet!

Skikretsen og NSF har uttalt seg i saka. Hvorfor? Skal disse instansene avgjøre et stedsvalg i Namsos kommune? Har kommunen stått for henvendelsene? Hvordan var tilnærminga/spørsmålene? Hvor oppdatert er disse instansene på fakta. Kjenner de lokalitetene godt nok, investeringsbehov, økonomisk bærekraft, mulighetene. Tar de i tilstrekkelig grad hensyn til langtidsperspektivet, og forhold som klimaendringer og   sannsynlig behov for mer bruk av kunstsnø osv.?

På telefon, den 05.09., sier skikretsens leder Paul Elvebø at han ble kontaktet av Namsos kommune og bedt om å uttale seg. Samme dag hevdes det fra Namsos kommune at de ikke har gjort en slik henvendelse!

Oppsummering

1 Målsettinga må være å finne de beste løsningene for hele Namsos og alle brukerne, med minst mulig bruk av ressurser

2 En forutsetning for å lykkes er at kommunen og idretten samarbeider

3 og at kommunen tar sin del av ansvaret på linje med det som er gjøres i andre kommunale anlegg

4 fornuftig ressursbruk på skianleggssida gir større muligheter for at også andre aktiviteter får dekket sine behov. Eksempel: i flere år har et par hundre barn stått på venteliste for å komme med på turn. Det dokumenterer behovet for en turnhall – som også kan brukes av alpinister, freeskiutøvere, stupere, hoppere, friidrettsutøvere og andre.