La barna erfare og mestre livet

Innspill

Frihet: Ved å beskytte barn og unge mot enhver psykisk eller fysisk smell, fratar vi barna muligheten til å trene på å mestre livets utfordringer, skriver stipendiat Else Marie Lysfjord Juul. 

Else Marie Lysfjord Juul. 

Meninger

Vi må endre vår holdning – vi må la barna lære og erfare verden, og vi må bygge et samfunn som fremmer trygge og robuste barn og unge.

Stadig flere unge sliter med depressive plager og ensomhet og dette er i dag en av de største helseutfordringene vi står overfor i dagens samfunn. Om lag 12 prosent av elevene i ungdomsskolen og videregående skole oppgir å være plaget av depressive symptomer. Jentene rapporterer i større grad enn guttene om slike plager.

Dette kommer frem i den årlige Ungdata-rapporten fra forskningssenteret NOVA. Ungdommene rapporterer at de opplever et sterkt press om å prestere og lykkes på mange ulike arena, som skole, idrett og sosiale media. Ja, verden har endret seg og det må vi ta innover oss. Kanskje er det spesielt viktig nå å fremme trygge og robuste unge mennesker?

Men – hvordan bygger vi egentlig trygge, robuste barn og unge?

Per Fugelli, lege og professor i sosialmedisin, sa det en gang slik: «Det er bare en måte å bli trygg på: Vi må inngå samliv med fare. Vi må godta at det forferdelige kan skje. Hvis vi forventer null risiko og total beskyttelse, blir vi evig redde. Absolutt trygghet er umulig».

Barn som vokser opp i dag lever beskyttede tilværelser, der alle passer på at de ikke utsettes for fare. Både hjemme, i barnehagen, på skoleveien, på skolen og i organiserte aktiviteter. Det er i første rekke foreldres engstelse for at noe vondt skal ramme barnet deres som er årsaken til denne overdrevne beskyttelsen av barna. Sykling, klatring i trær og utforsking av nabolaget er aktiviteter som foreldre er mer skeptiske til nå enn før.

Foreldre kjører barna sine til skolen, henter og bringer til ulike fritidsaktiviteter og er tilfreds med at barna er mer hjemme. På 1970-tallet gikk åtte av ti engelske åtteåringer hjem fra skolen alene. I dag er tallet mindre enn én. Når foreldrene er til stede og kontrollerer så stor del av barnas tid, når skal da barnet få utforske verden på egen hånd?

Vi kan ikke pakke inn våre barn i bomull. For ved å beskytte barn og unge mot enhver psykisk eller fysisk smell, fratar vi barna muligheten til å trene på å mestre livets utfordringer – som vi vet vil komme. Barna som er innpakket i bomull får ikke brukt sansene sine til å bli kjent med verden på egen hånd og barna blir fattige på erfaringer på å klare seg selv.

På denne måten fratas barna våre muligheten til å utvikle seg til trygge selvstendige individer, og vi risikerer å få uselvstendige mennesker som er dårlig forberedt på å takle verden. Når våre barn mangler trening i å ha opplevd smerte og ubehag, og ikke har erfaringer med å mestre dette, skal det lite motgang til for at verden oppleves vanskelig. Og veien blir kanskje kortere til depressive tanker.

Forskning på dette fenomenet viser at overbeskyttede barn klarer seg dårligere enn de som har fått større handlingsrom fra sine foreldre. Når barn erfarer at de mestrer, lærer vi dem å forvalte følelsene sine, og de er blir i bedre stand til å mestre livets utfordringer.

Kjærlighet til sine barn er nødvendig men ikke nok, barn må utvikle indre struktur og et indre kompass for å klare seg godt i et samfunn som stiller høye krav. Vi må hjelpe barn til å tro at de kan ! Denne kunnskapen bør få konkrete og praktiske konsekvenser for hvordan vi oppdrar barna våre.

Det er viktig at barn lærer seg at livet går videre selv om vanskelige ting skjer, de må få hjelpe til i hverdagen, de må få leke i frilek og de voksne må være barnas trygge grunnmur og forbilde hvor de kan søke trøst og lære av de voksne