Skogvern i en blindgate

Innspill

Illustrasjonsfoto 

Meninger

Mennesket må ikke overdrive troen på sin evne til å påvirke utviklingstrekkene i naturen i så stor grad at «føre var-prinsippet» trumfer det meste. Totalt vern i så stor målestokk som vi nå står ovenfor er en blindgate og en fallitterklæring. I tillegg er det på grensen til uforsvarlig, sett i lys av de utfordringene vi står ovenfor, spesielt trusselen om global oppvarming.

Jeg har i mange år arbeidet innfor skogbruket både i Norge og andre steder og har fulgt interessert med i de periodene jeg har vært engasjert i andre bransjer. Jeg er nå i mitt 64. år og har levd av, i og nært skog og natur i alle år.

De siste tiårene har vært sterkt preget av miljøaspektet og ikke minst fokus på vern av skog mot menneskets potensielle ødeleggelse av skognaturen.

Vi som mennesker har alltid vært og vil alltid være avhengig av å leve av naturens biologiske prosesser. I vår tid har denne forståelsen blitt svekket da de fleste av oss kjøper produkter innpakket i plast, ferdig tilpasset forbrukeren.

For meg er utgangspunktet at en må bruke kreftene på å diskutere hvordan en bruker naturen. Vi bør ordne oss slik at vi har størst mulig tilgang til naturressurser som er fornybare. Vi må diskutere hvordan vi utnytter dem slik at alle relevante hensyn ivaretas best mulig, heller enn å verne i troen på at et «verne-lokk» over områdene er absolutt nødvendig og stanser all endring og bevarer status quo.

Jeg ble nesten sjokkert når Stortinget etter initiativ fra Venstre vedtok at 10 prosent av skogarealet i Norge skal vernes. Legges dette oppå alle andre restriksjoner og virkninger av tiltak knyttet til miljøstandarder osv. kan en ende opp med at så mye som 30 - 40 prosent av skogarealet skjermes mot bruk og utnyttelse av ressursene. Dette er tall fra NIBIO, publisert i Norsk Skogbruk nr. 9/18.

I arbeidet med tiltak for en grønnere framtid kan jeg ikke skjønne at dette er vegen å gå. Fordi:

– Energiforbruket i samfunnet vil øke, bl.a. som følge av økende bruk av elektrisitet i transportsystemene (biler, båter, fly, tog, etc).

– Kull og olje som energibærere må reduseres sterkt.

– Utbyggingsperioden for store vannkraftprosjekter er over.

– Selv med den teknologien som er kjent i dag kan trevirke/fiber i en hver form omdannes til nesten hva som helst.

– Miljøvennlige byggemetoder vil få stadig større fokus.

– Skogbruk er en distriktsvennlig næring. Økt urbanisering er i seg selv en miljøutfordring.

– En langsiktig plan for utnyttelse av skogressurser har alle forutsetninger for å være både miljøvennlig og bærekraftig.

– Et «villere» klima kan føre til at vernet gammelskog på grunn av faren for vindfelling representer en fare for større CO2-utslipp, sammenlignet med en skjøttet skog.

Ingen kritikk mot skogeiere som får godt betalt for frivillig å verne skog. Men min observasjon ut fra de verneområdene jeg kjenner, er at det vernes mye skog som umulig kan være unik og som ut fra beliggenhet i mange tilfeller verner seg selv under dagens forhold.

Når det er sagt er jeg ingen fanatisk motstander av vern. Det kan være fornuftig å beskytte noen områder som en referanse, som et vakkert område, eller fordi det p.t. representerer naturtyper det er lite av. Det jeg reager på er argumentasjonen som bygger på at skogbruk kan føre til irreversibel skade på skognaturen og ødelegger biologisk mangfold og en sunn natur for all framtid.

Skogbruket har gjort feil opp gjennom tidene. Som et eksempel burde en, særlig på større eiendommer, vært mer opptatt av variasjon spesielt i alder, og latt noen områder forbli gammelskog utover økonomisk hogstmodenhetsalder inntil et annet område har fått nok år på baken til å overta.

I dag er driftsmetodene med effektivt, stort og tungt utstyr ikke tilpasset alle driftsområdene. Dersom staten er villig til å bruke pengene avsatt til skogvern (som i 2018 utgjorde 467 mill. kroner) – ville det vært bedre bruk av «vernepengene» å gi støtte til en mer stedstilpasset driftsteknikk og skogbehandling?

Det er innført begrep som nøkkelbiotoper, rødlistearter, MIS-figurer osv. Som nevnt har skogbruket hatt ting å lære, men å framstille naturen som så sårbar som mange gjør, er å undervurdere hva som faktisk foregår der og har foregått i vår «villmark». Vernetanken har profitert godt på «føre var-prinsippet» i mange år og det er mange skråsikre påstander om forskjellige arters sårbarhet.

Mange skogbrukere kan ikke alle latinske navn på det som benevnes som sårbare og truede arter. Jeg har en følelse av at de derfor ikke blir tatt helt på alvor i diskusjonene om skog og skogvern. Jeg tror imidlertid skogbrukere har en bedre forståelse for de lange linjene og det en kan kalle skogdynamikk enn mange.

For ca 10000 år siden besto Norge av stein/grus, blankt fjell og kaldt vatn. På den, i jordhistorisk sammenheng, relativt korte tida som har gått siden da har vi endt opp med den naturen vi har. I løpet av denne perioden har det vært til dels store svingninger og endringer. Hardangervidda har vært skogkledd og hasselskogen har gått opp til Lofoten. På 1700-tallet var det en kjøligere periode der Nigards-breen fikk sitt navn, etter å ha slukt ni gårdsbruk.

Grana kom først til Norge først for ca 3000 år siden og sprer seg fortsatt, og det er vel først i de siste knapt 1000 år at den har fått spesielt godt fotfeste i mange områder. Redusert beiting av husdyr i utmark og varmere klima gir synbare endringer i vår tid. Jeg leste med interesse utsagn fra forsker Tonje Økland i Nibio at artsmangfoldet på prøveflater i vernet skog går ned, uten at en helt vet hvorfor – kan det være et tegn på at endringer skjer enten vi vil eller ikke?

Min sunne fornuft tilsier at dersom man ikke tilsetter gift eller andre fremmedelementer i stor skala vil kunnskapsbasert menneskelig aktivitet (for eksempel aktivt skogbruk) over tid ikke ha særlig stor påvirkning. Jeg tror naturen er for robust til det og vil uansett hva vi mennesker gjør tilpasse seg klima og andre naturgitte rammebetingelser.

Dersom vi er heldige kan vi henge med i 80-90 år. Hadde vi hatt livsløp på 200-300 år tror jeg vi ville hatt et litt mer avslappet forhold til den rasering og irreversible skade som skogbruket påstås å representere. Mange av skogområdene som i dag framstilles som unike urskoger, f.eks. av gran, var ikke det for 100 – 200 år siden. Hvor har alle mer eller mindre sjeldne arter kommet fra? Er det helt usannsynlig at de vil komme tilbake om de naturgitte rammebetingelsene er konstante og skogbehandlinga er kunnskapsbasert? Jeg mener det er veldig sannsynlig.

Mennesket må ikke overdrive troen på sin evne til å påvirke utviklingstrekkene i naturen i så stor grad at «føre var-prinsippet» trumfer det meste. Andre krefter påvirker utviklingen i skogen mer enn kunnskapsbasert skogbruk. La oss derfor fortsette diskusjonen om hvordan vi kan utnytte skogressursene på en god og balansert måte, til beste for kommende generasjoner. Totalt vern i så stor målestokk som vi nå står ovenfor, er etter mitt syn en blindgate og en fallitterklæring. I tillegg er det på grensen til uforsvarlig, sett i lys av de utfordringene vi står ovenfor, spesielt knyttet til trusselen om global oppvarming.

Vi trenger skogressursene framover og skogbruk har alle forutsetninger for å være en bærekraftig virksomhet. Bruk og utnyttelse av skogressurser i Norge dreier seg ikke om rasering og avskoging og er ikke en del av problemet, men en del av løsningen for en bærekraftig og klimavennlig framtid.