Stort statlig vern - hvilke konsekvenser gir det?

Konsekvens: Driveverdig skog i Nordland blir fredet eller er i verneprosess Det fører til mindre råstofftilgang til blant annet Moelven Van Severen i Namsos.  Foto: Bjørn Tore Ness

Noe som gjør at Moelvens sagbruk i Namsos har langt lavere produksjon enn ønsket på grunn av begrenset råvaretilgang.

INNSPILL: Trond Gunnar Skillingstad, kommunikasjonssjef i Statskog. 

Meninger

Staten balanserer omfattende miljøansvar i egen skog med trygge leveranser til norsk industri. Hvor viktig kan norsk skog bli i møte med klodens største utfordringer?

I internasjonal målestokk eier staten lite skog i Norge. Statskog driver på mindre enn tre hundredeler av den norske skogen som er egnet til skogsdrift. Men selv en så liten andel skaper stabile leveranser, ringvirkninger i milliardklassen og arbeidsplasser landet rundt. I tømmerbilen, på sagbruket, i foredlingsindustri og i produktutvikling vi knapt har sett starten på.

Trevirke gir oss flere og flere fantastiske produkt og framstår stadig viktigere i møte med verdens klimautfordringer. Men da må vi ta mange hensyn samtidig når vi driver skogen.

Derfor setter Statskog og andre norske skogeiere igjen tusenvis av dekar skog i hogstområdene for å sikre viktige miljøverdier. Og ikke minst planter skogeierne ny skog for å binde mer CO2 og legge grunnlaget for framtidige generasjoners verdiskaping.

Myndighetene tar miljøhensyn ved å holde store områder frie for hogst. Staten har selv, gjennom Statskog, tatt et stort ansvar i vern av egen grunn. Hele 20 prosent av Statskogs drivverdige skog er vernet eller i verneprosess. I tillegg kommer omfattende vern som følger av alle miljøhensynene selskapet selv tar i skogsdriften. I sum står faktisk over halvparten av Statskogs drivverdige skog urørt.

Både vern og bruk sikrer viktige miljøverdier for framtida. Når statens egne arealer brukes aktivt for å nå nasjonale verneambisjoner, kan det gi en opphopning av vern i områder hvor staten er stor eier. Dette er situasjonen i Nordland, noe som gjør at Moelvens sagbruk i Namsos har langt lavere produksjon enn ønsket på grunn av begrenset råvaretilgang.

Det samme gjelder sponplatefabrikken Arbor i Hattfjelldal. Skog rundt Arbor vernes, så råstoff må hentes over stadig større avstander. Det betyr mer utslipp fra transport og dyrere produksjon i et marked som er krevende å konkurrere i fra før. Dette har redusert antallet arbeidsplasser på fabrikken og legger grunnlag for en gryende utrygghet rundt de 70 arbeidsplassene som er igjen i hjørnesteinsbedriften.

Trevirke blir allerede til medisin, drivstoff, dyrefor og fiskefor, men svært mye av råstoffet sendes ut av landet vårt for den typen verdiskaping og videreutvikling. Både i Sverige og i Finland har investeringsnivået i treforedlingsindustrien vært langt høyere enn i Norge.

Skog blir stadig viktigere som fornybar naturressurs i møte med to av verdens store utfordringer, klimaendringer og matproduksjon. Med bærekraft, strenge miljøstandarder og aktiv planting av ny skog er dette en fantastisk evighetsmaskin som bør brukes aktivt. I framtida kan skogen bli en viktig, nasjonal ressurs som skaper store, grønne verdier landet rundt. Også i Norge.