Årelating for robuste distrikter

Meninger

Slaget om Campus Namsos, er ikke en kamp mellom Namsos, Levanger, Nesna, Bodø, Sandnessjøen og Steinkjer. Det er en kamp mot en konsekvent distriktsfiendtlig blå politikk. En politikk som er i ferd med å omdefinere geografiske områder fra små til store og stadig større og mer "robuste" enheter, som i sannhet bare er et nyord for sentralisert stordrift.

Samtidig som man underfinansierer institusjoner dit hen, at de rent driftsøkonomiske forhold til slutt blir så prekære, at hensynet til distriktenes ve og vel, må vike. Økonomisk årelating synes å være svaret på det meste for tiden. Vi ser en demontering av alt vi har kjært, som følge av en politisk ideologi uten rom for menneskelige hensyn. Rasjonalisering, effektivisering, innsparing og avvikling. Alt for å redusere statens kostnader (behovet for skatteinntekter). Alt skal drives med utgangspunkt i økonomisk lønnsomhet og avkastning.

Den kapitalistiske grunntanken gjør at vi stadig må forsvare funksjoner og tjenester vi skal ha lik rett til, både i byer og distrikter, gjennom vår tilhørighet til storsamfunnet. Vi ser daglig hvordan kapitalkreftene bryter seg frem, tvinger til seg retten til ressurser som vi i generasjoner har sett på som folkets ressurser, samtidig som de kjøper seg gunst hos våre folkevalgte. Velferden vår fremstår nå nærmest som et slakteferdig lam. Regjeringen drar slipesteinen mens storkapitalen skjerper knivene. Jernbane, skole, sykehus, vannkraft, vindkraft, olje, gass, fisken i havet, mineralene i berget, skogen og jorda.

Eierskapet sentraliseres og konsentreres, mens produksjonen og arbeidsfolket ute i distriktene distanseres stadig lengre bort fra styrende myndigheter. Ingenting er lenger vårt felles eie. Alt er til salgs. Kan enkeltmennesker eie det, skal enkeltmennesker eie det! Uansett hvilke konsekvenser det får for fellesskapet og storsamfunnet.

Hvor lenge kan vi stå å se på at våre ressurser, velferd og infrastruktur, håndteres uten noen form for samfunnsøkonomisk forankring? Alt måles kun ut fra den enkelte enhetens/institusjonens bedriftsøkonomiske potensial. Ikke ut fra de synergieffekter som eksisterer i et lokalsamfunn eller miljø.

Retten til å eie og berike seg, kommer i første rekke, mens befolkningens behov og rettigheter forringes som en direkte konsekvens. Bare det er lønnsomt for de få, skal de mange tåle det. Man kan saktens spørre seg hva slags prosesser som har ført oss frem til denne dagen, der en av de viktige hjørnesteinene i Namdalen og Namsos ikke lenger finnes hensiktsmessig å holde i drift. At de som til slutt sitter med ansvaret for å drifte Nord Universitet må gjøre sine valg og prioriteringer basert på sitt oppdrag og rådende økonomiske rammer, er noe vi alle innerst inne forstår. Men hvorfor fortsetter vi å tåle at vi stadig havner i denne situasjonen, der vi må velge mellom å legge ned her eller der?

Til syvende og sist handler dette om en villet og styrt utvikling. Styrt av økonomiske interesser og politikeres vilje til å ofre de svake for å tekkes de sterke. Vi i Rødt, mener at ingen slike avgjørelser eller kamper kan, eller skal stå, uten at de samfunnsøkonomiske hensyn ligger til grunn. For nedleggelsen av Campus Namsos, rammer ikke utelukkende de som jobber og studerer der. Det rammer i aller høyeste grad også lokale aktører og fagmiljøer. Det handler om et allerede hardt presset lokalsykehus. Det handler om varehandel og tjenestetilbydere, skoler og barnehager med flere. Ringvirkningene av en slik nedleggelse er enorme! Det er ganske enkelt ikke akseptabelt! Derfor vil vi jobbe for å hindre at en nedleggelse av Campus Namsos, blir det endelige utfallet. Vi trenger en ny politikk, og nye politikere, som har som mål å bygge landet! Ikke slakte, partere og selge det, for å berike enkeltpersoner. Vi trenger en ny, Rød politikk for folket!