Krise og krokodilletårer

Meninger


Denne uken har sosiale media og avisspalter flommet over av indignerte Namdalinger som med god grunn frykter at atter en av de grunnleggende institusjonene i Namdalen er på vikende front. Nord Universitet ved rektor foreslår altså for sitt styre å legge ned Campus i Namsos og flytte fagmiljøene i helse til Bodø og Levanger. Forslaget innebærer også at universitetets aktivitet i Nesna og Sandnessjøen nedlegges.

Det er ikke vanskelig å se for seg at hvis denne endringen gjennomføres så vil det ha en negativ virkning på det eksisterende helsefaglige miljøet i Namsos med Sykehuset Namsos i spissen. Med den sentraliseringsiveren som ellers legges for dagen hos en del politiske partier er det ikke vanskelig å se for seg at skrekkscenarioet med nedleggelse av sykehuset i Namsos blir det naturlige neste steget for å oppnå «sterke enheter og rasjonell drift» som oftest brukes som mantra.

Vi har sett det gjennom blant annet kommunereformen, fylkesreformen og politireformen at en del politikeres våte drøm er at bare det blir stort nok og vi får økt avstanden til folket så blir alt så mye bedre. Men hvor ofte blir det nå egentlig det? Noen suksesshistorier kan man nok slå seg på brystet og vise til. Nærøysund kommune blir sannsynligvis en slik. Men når det gjelder noe så fundamentalt som akutte helsetjenester og fødeavdelinger så hjelper det ikke hvis den «sterke enheten» i helse eller politi ligger mange timers kjøring unna.

Jeg har registrert at lokale representanter for regjeringspartiene har gått høyt ut på banen og klaget sin nød over forslaget fra Nord Universitet. Men jeg må da spørre; hvor troverdig er denne bekymringen og kritikken når disse partiene stort sett ellers er de fremste pådriverne for sentraliserende reformer? Hvordan kan disse partiene være overrasket over at også Nord Universitet hiver seg på trenden og har mer fokus på «sterke enheter og rasjonell drift» enn på menneskene de er satt til å betjene? Denne gangen universitetet. Neste gang sykehuset? Det minner mye om krokodilletårer dette...

I alternativt statsbudsjett for Miljøpartiet De Grønne (MDG) ble det satt av en milliard kroner ekstra til høyere utdanning – et tiltak som vil komme folk i distriktene særlig til gode gjennom økte tilbud om desentraliserte studiemuligheter og flere utdanningsplasser.

MDG har også som et helt sentralt element i vår helsepolitikk at helsetjenestene skal behandle pasientene som mennesker og ikke som kunder – og at vi vil beholde lokale tjenester så nært behovet som mulig. Dette er god distriktspolitikk som gjør det attraktivt og trygt å bo og leve det gode liv i distrikts-Norge. Fra et grønt perspektiv er det også god miljøpolitikk å gjøre det attraktivt å bo i distriktene, og det er god samfunnsøkonomi å sørge for at distrikter som Namdalen har levedyktige og sterke lokalsamfunn. Det får vi ikke hvis livsviktige funksjoner flyttes for langt unna!

Jeg håper styret i Nord Universitet er av samme mening.