Nord og nedlegging: - Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør

Meninger


I 1953 ble Nord-Trøndelag fylkesting anbefalt å legge ned sykepleierutdanninga i Namsos og samle all udanning av sykepleiere i Levanger. Det var behov for nye skole- og internatbygg, noe som selvsagt kostet mye penger. Løsningen på dette skulle være en sammenslåing , og begrunnelsen for stedsvalget var at Levanger hadde et bedre skolemiljø. Dette skapte stort engasjement. Sanitetsforeninger og kommunale organer i hele Namdalen sto opp og engasjerte seg, Namsos sparebank ga tilsagn om et finansieringslån på en million kroner, og de namdalske ordførerne klarte å hindre et fatalt vedtak i fylkestinget. Dette blir fortalt i boka 'Namsos 1914-1954'.skrevet av Sigurd Krekling, utgitt omkring 1960. Nå er det styret ved Nord universitet som skal ta stilling til en rapport hvor det anbefales å legge ned campus Namsos. Engasjementet ser ut til å være stort denne gangen også. Masseopprop, støttekonsert , kanskje også fakkeltog. Dette er fantastisk, til og med rørende. Men for at det ikke skal bli bare et rop i skogen, er det nødvendig å sette søkelys på hva saken dreier seg om og hvem som til syvende og sist er ansvarlig for utviklinga.

Striden står ikke først og fremst om lokalisering. Det handler om utdanningspolitikk og det handler om sentralisering. Rapporten som er framlagt og nå skal ut til høring argumenterer i første omgang for høyere kvalitet i utdanninga. Hva som er kvalitet er definert via den såkalte reformen i høyere utdanning. Høgskolene legges ned og innlemmes i universitetene. Det skilles ikke lenger mellom profesjonsutdanning og akademia. Det som teller over alt er forskningsaktivitet og antall doktorgrader. Fagkompetansen hos sykepleiere og vernepleiere skal vurderes ut fra hvor mange forskningsartikler de har skrevet. Dette er politisk bestemt og noe som universitetet selvsagt må forholde seg til. I rapporten vises det til sentrale mål for Nord universitet som begrunnelse for de endringene som foreslås. Universitetet skal:

- legge til rette for robuste forskningsmiljøer og økt forskningsaktivitet

- samle campusstudentene på færre steder for å gi forskningsbasert utdanning av høy kvalitet og skape attraktive studier

Jeg vil tilføye at både sykepleiere, vernepleiere og andre profesjonsutøvere selvsagt også skal forske. Det gjør de også. Likevel er det tydeligvis på dette området unversitetsledelsen mener at avdelinga i Namsos ikke holder mål. Rapporten sier dette om campus Namsos:

- fagmiljøer med lav forskningsproduksjon

- få kvalifiserte søkere til utvikling av fagmiljøet

- lite attraktivt for de beste studentene og høyt frafall

Dette virker ganske tendensiøst og står i sterk kontrast til en artikkel i Trønder-Avisa den 19. januar i år. Sitat: 'Nedleggingstruede Namsos har et større forskningsmiljø innefor helsefag og sykepleie enn både Bodø og Levanger'. Sitat slutt. Dette tyder på at argumentasjonen ikke er holdbar, og at det egentlig ikke er kvaliteten på utdanningene som har vært avgjørende for konklusjonene. Det foreslås nemlig å legge det aller meste av aktiviteten til de to studiestedene som allerede er størst. Det kalles sentralisering. Dermed spares det sikkert penger og produseres muligens flere doktorgrader. Politiske beslutninger ligger selvsagt bak her også. Rektor Hanne Solheim Hansen viser til at universitetet bare kan ta ansvar for de har fått ansvar for og at de ikke er forpliktet til å sikre arbeidsplasser på bestemte steder. Det har hun helt rett i. Universitetet er gitt et mandat fra politikerne, kall det gjerne et samfunnsoppdrag. Hvordan de utfører dette samfunnsoppdraget er helt opp til universitetets styre. Politikerne har dermed frasagt seg alt ansvar for de beslutningene som blir tatt. Fylkesordfører Tore O. Sandvik mener i følge NA at det som nå skjer er en villet politikk fra regjeringens side. Han har nok også rett. Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør.