Etter vår mening er rapporten Ny studiestruktur for Nord Universitet mangelfull og selvmotsigende og bør derfor ikke sendes ut på høring

Meninger

Sammenslåingen av Universitetet i Nordland og Høgskolen i Nord-Trøndelag til NORD universitet skaper uro, splid og tap av rennommé for forsknings- og utdanningsinstitusjonen. En rektor har gått av. Nå settes regional infrastruktur også i spill, og politikere fra mange partier samles om kritikken. Ettersom ledelsen i NORD universitet til tross for dette kjører løpet, må det ligge svært gode vurderinger bak. Gjør det det?

Det burde ikke komme som en overraskelse at et ungt universitet får utfordringer når det slår seg sammen med en høgskole som har hatt lav vitenskapelig produksjon. Det tar tid å utdanne forskere, utvikle doktorgradsprogrammer og endre fagmiljø og kultur. Det virker som om myndighetene forventer at utfordringene skulle vært løst allerede. I stedet for å få ro og kunne bruke kreftene på å utvikle fag og forskning, presses universitetet til å styre med endringsprosesser som skaper usikkerhet, uro, stress og konflikt. Dette medfører tap av rennommé, og vanskeliggjør rekruttering av både vitenskapelig ansatte og studenter.

Vi har kikket på rapporten «Ny studiestruktur for Nord Universitet» forankret i strategiplanen for universitetet. Rapporten foreslår omfattende strukturmessige endringer med store og potensielt alvorlige konsekvenser for både fagmiljø og hele regionen. Slike eventuelle grep må dermed være svært godt begrunnet fulgt av gode vurderinger og analyser av de samlede fordeler og ulemper.

Etter vår mening er rapporten Ny studiestruktur for Nord Universitet mangelfull og selvmotsigende og bør derfor ikke sendes ut på høring slik den nå foreligger.

I rapporten brukes først og fremst vitenskapelig produksjon, antall stillinger med førstekompetanse og attraktivitet (søkertall) som begrunnelse for de foreslåtte strukturendringene. Oversikten viser at Steinkjer og Namsos ligger bedre an på førstekompetanse enn Levanger, mens Stjørdal ligger klart nederst i vår region. Hvis førstekompetanse skal vektlegges i strukturvalg, hvorfor legges ned/reduseres de to campusene med høyest førstekompetanseandel til fordel for Levanger og Stjørdal? Her mangler det vurderinger og begrunnelser.

Flere fagmiljø fremstilles som forskningssvake. Rapporten fremhever blant annet at vernepleie må styrke sin forskning og at dette skal skje gjennom tettere samhandling med sosiologi, barnevern og sosialt arbeid og derfor må flyttes til Levanger. Hvilket miljø i Levanger snakkes det om? Hvordan forskningsaktiviteten skal øke ved å fysisk flytte utdanningen til en annen campus uten et eksisterende fagmiljø sies det ingenting om. Dette må forklares.

Søkertallene til studier varierer av mange grunner. Søkertall til studier som tilbys flere steder i landet vil i stor grad påvirkes av befolkningsgrunnlaget i regionen. Det vil derfor være naturlig med færre søkere både til sykepleie, farmasi og vernepleie i Namsos enn på Levanger, Trondheim og Oslo. I rapporten fremheves blant annet at bachelorutdanningen i farmasi Namsos vurderes som svak fordi man i dag er den av tre tilsvarende utdanninger som er lavest rangert i forhold til attraktivitet. Men kravet for å komme inn på studiet er over 50 poeng, kun få poeng under Tromsø og Oslo. Karakterkravet vitner om et attraktivt studium.

HiNT var i mange år regionens utdanningsinstitusjon. Gjennom tett samhandling med samfunnet ble det drevet høyere utdanning innenfor profesjonsfagene i tillegg til å utdanne kandidater innenfor fagområder som regionene hadde stort behov for og nytte av. Samhandlingen med samfunnet rundt innebar at institusjonen utvidet porteføljen blant annet med etablering av landets andre farmasiutdanning utenfor Oslo. Farmasiutdanningen i Namsos ble etablert av sterke aktører internt ved høgskolen i tett samhandling med eksterne aktører, og det er over år utviklet et viktig og kompetent fagmiljø. Det er erfaringsmessig svært utfordrende å flytte fagmiljøer. Som regel sier mange fagfolk opp i stedet for å bryte opp familien og flytte, og man må starte oppbygging på nytt. Fordeler og ulemper med flytting av fagmiljøet må forklares for å forstås.

Strukturforslaget kvitterer heller ikke ut verken nasjonale eller regionale utdanningsbehov. Kapasitet for utdanning av sykepleiere er et av de mest kritiske behovene nasjonalt. HiNT bidro godt gjennom å dra veksler både på begge sykehusene og alle kommuner i en langstrakt region. Rektor fremhever at kapasiteten ikke skal reduseres. Det fremgår imidlertid ikke hvordan man verken praktisk eller økonomisk ser for seg å samle hele sykepleieutdanningen på Levanger. Er fasiliteten tilpasset en så stor økning av antallet studenter? Hvor skal praksis gjennomføres? Planlegges utbygging på Levanger? Og er dette i tilfelle med i regnestykket?

Betydningen av nærhet til samfunns og næringsliv er berørt i alt for liten grad. I prosessen med etablering av næringscampus på Steinkjer har nettopp muligheten for utvikling gjennom tett samhandling mellom utdannings- og forskningsmiljø og næringsliv vært en av de største drivkreftene både fra universitetet selv, regionale og nasjonale aktører. I strukturrapporten er dette temaet nærmest helt fraværende. Hvordan universitetet skal ivareta disse utfordringene framover mangler.

I rapporten fremheves Nordland fylkeskommunes bidrag for å realisere høgskolens universitetsstatus. Det er brukt totalt mellom 150-200 mill de siste 10-15 årene. HiNT hadde aldri en strategi om å bli et universitet, fokuset var rollen som regional utdannings- forsknings- og utviklingsaktør. HiNT lyktes svært godt med den – sett i et regionalt perspektiv. Vår region hadde allerede et stort og kompetansetungt universitet (NTNU) som høgskolen i alle år samarbeidet med. Ingen bør undres over at det vil måtte ta mere tid før Nord er helt i mål. Det har bare gått 3 år siden vedtaket om fusjon. Det tok Bodø 10-15 år og nærmere 200 eksterne millioner å komme dit de er i dag – og flere av fagmiljøene er fortsatt langt fra i mål.

En betydelig strukturendring representerer en stor risiko og får politisk mostand. Er virkelig en strukturendring løsning på utfordringene framover, eller finnes det bedre alternativer? Vi forstår at universitetet utfordres og søker å ta grep. At dette er krevende har vi også stor forståelse for, men konklusjonene er ikke underbygget, alternative løsninger for måloppnåelse utilstrekkelig vurdert, og omkostningene – både faglig og økonomisk er ikke tilstrekkelig analysert. Etter å ha lest rapporten sitter i alle fall vi igjen med flere spørsmål enn svar.