Logisk prioritering fra Nord universitet

Meninger

Raseriet har eksplodert i Nordland etter meldingen om at Nord universitet vil legge ned lærerstudiet på Nesna og sykepleierutdanningen i Sandnessjøen, og kutte kraftig i tilbudet bl.a. på Stokmarknes. Mange spør seg hva som kan forsvare en sånn rasering av tilbudet, men ingen bør være overrasket. Dette er nøyaktig hva man kan forvente.

Nord universitet gjør nemlig akkurat det de tror er best – for universitetet. Slik går det når man glemmer at offentlige tilbud skal tjene samfunnet, ikke penger. Når Nord universitet legger ned Nesna og flere andre steder, er det fullstendig rasjonelt innenfor de retningslinjene universitetet opererer etter. Universitetet skal tilfredstille krav om forskning og må overholde sine slunkne budsjetter. Det overordnede perspektivet – effekten nedleggelsene har på samfunnet – er ikke Nord universitet sitt ansvar. Selv om det universitetet gjør skader samfunnet, er det fra universitetets synspunkt riktig.

Problemet er at vi over tid har tatt styringsredskaper fra privat næringsliv og innført dem i det offentlige. New Public Management, anbudskonkurranser, privatisering, foretaksmodellen – alle disse er forsøk på å få det offentlige til å bli «like effektivt» som det private. Problemet er at det offentlig aldri var ment å tjene penger, aldri var ment å «produsere», eller fungere etter et samlebåndsprinsipp. Det offentlige er en tett vev av tilbud som for det meste går med underskudd – hvis man bruker bedriftsøkonomiske regnemetoder. Når Nord universitet skal være «effektive» med alt for små budsjetter, blir resultatet det stikk motsatte av effektivt for samfunnet universitetet skal tjene.

Har man et snev av overblikk skjønner man selvfølgelig at universitetes prioriteringer påvirker andre offentlige tjenester. Dårligere studietilbud gir f.eks. færre sykepleiere, som i neste omgang gir dårligere rekruttering, som igjen presser opp lønna og fører til konkurranse mellom helsevesenets ulike institusjoner. Det fremkommer ikke i universitetets budsjetter at sykehusene i Vesterålen må overby hverandre for å i det hele tatt få tilsatt sykepleiere, derfor bryr ikke universitetet seg om det. Den ene offentlige tjenesten – universitetet – skal bidra til at den andre offentlige tjenesten fungerer, men gjør det ikke lenger. Pengene som spares i Bodø, tapes i Vesterålen. De bedriftsøkonomiske prinsippene gjør at offentlige tjenester havner i konkurranse med hverandre. Taperne er oss alle.

Man kunne selvfølgelig tenke at noen må jo ta ansvar for helheten her, men slik er det ikke. Ansvaret er, ironisk nok, desentralisert. På samme måte som helseforetaksmodellen gjør at helseministeren kan trekke på skuldrene når sykehus legges ned, kan nå ministeren med ansvar for høyere utdanning, Iselin Nybø, smile trist og peke på Nord universitet når universitetet legger ned tilbud. Universitetet på sin side peker på kravene fra Stortinget. I sum betyr det, som så mange andre steder i samfunnet, at ingen har ansvaret for det som skjer. Det går til helvete, og ingen sitter ved rattet.

Når Nordland, som allerede har stor og økende mangel på både sykepleiere og lærere, nå får utdannet færre, betyr det selvfølgelig noe. Det betyr at vi om få år får enda større mangel på sykepleiere og lærere. Det igjen betyr at vi må sentralisere sykehus og skoler, for det vil ikke lenger være mulig å rekruttere til små enheter. Unnskyldningen vil være «rekrutteringsproblemer», behovet for «store fagmiljøer», kombinert med at «dette må [institusjonens navn] håndtere selv».

For alle oss som nå er forbannet er det to ting vi snart må lære oss:

1. Dette er ikke tilfeldig, men den tilsiktede effekten av ideologien landet styres etter.

2. Det er definitivt ikke siste gangen vi ser dette.

SV ønsker å stanse og reversere «bedriftsifiseringen» av det offentlige. Vi ønsker at det skal bo og jobbe folk i hele landet, og at hele landet skal ha fullverdige offentlige tilbud. Vi vil at offentlige tilbud skal finansieres godt nok til at samfunnet – ikke bare den enkelte institusjonen fungerer. Det er verdt å huske på at det er valgår i år, og at din stemme teller. Gi den til et parti som jobber for de mange, ikke for de få.