Nord-rapport står til stryk

Meninger

Rapporten Nord-ledelsen la fram 24. april er ikke et universitet verdig. Rapporten er fri for alt annet en økonomiske sparetiltak og ensidig fokus på forskning og utvikling. Risiko- og sårbarhet, samt konsekvensanalyser er rapporten kjemisk fri for. Rapporten står til stryk!


Flytter fagmiljø vekk fra Namsos

Nord universitet flytter sykepleie, vernepleie og paramedisin til Levanger og Bodø.


Dersom hensikten med et universitet er spisskompetanse, leveranse at høyt utdannete fagpersoner, doktorgradkompetanse og høy faglig kvalitet - hvordan kan Nord-ledelsen da levere fra seg en slik mangelfull rapport?

Vi har erfaring som sykepleiestudenter, sykepleiere i aktiv sykehustjeneste og som praksisveiledere for sykepleiestudentene. Ut fra denne erfaringen vi har kjenner vi oss ikke igjen i rapporten. I vår hverdag vet vi hvor viktig utdanningen og praksisen er for innbyggerne (altså pasientene), kommunene og sykehuset.

Derfor ønsker vi å be om oppmerksomhet rundt det rapporten mangler.

Det første alle som leser rapporten må være klar er følgende:

· Tallmaterialet og det som presenteres formidles med en baktanke. Tall brukes selektivt for å underbygge et bestemt ønsket resultat.

· De som viser til faktabaserte tall, og framfører dette som sannheter, presenterer materialet ut fra et ønske å oppnå et bestemt resultat.

· Det gis bare fakta som passer inn. Viktig materiale utelates og fratar leserne mulighet til å skaffe seg et helhetlig bilde.

· Metoden rapporten benytter velges bevisst av avsender fordi Nord-ledelsen tydeligvis har sterke ønsker om hvordan tallene skal forstås.

Rapporten har ikke bare mangler, den inneholder også feil.

Blant annet påpekes det at det ikke finnes doktorgrader i sykepleiefaget. Dette er positivt feil. Ved Sykehuset Namsos og andre viktige samfunnsinstitusjoner har vi sykepleiekolleger med doktorgradskompetanse. Ved Nord er det også sykepleierutdannete som har disputert, og flere er godt i gang med sine doktorgradsløp. At det påpekes av kompetansenivået er for lavt etter drøye to års drift som universitet er ikke overraskende, men det er rart at det ikke påpekes at det faktisk tar rundt fem år å fullføre en doktorgrad. Om få år vil derfor Nords kompetansenivå være noe helt annet om relativt kort tid. Hvorfor har ikke rapporten en kompetanseframskriving? Det ville ha gitt viktig og nødvendig informasjon til de som nå skal beslutte lokalsamfunnenes framtid og mulighet til å rekruttere nødvendig arbeidskraft.

Samtidig kan det ikke underslås at det store, store flertallet av sykepleiere behøves som utøvende sykepleiere. Ikke alle skal eller kan drive med forskning, rett og slett fordi flertallet ønsker å jobbe klinisk. Det faktum at både kommuner og sykehusene vil trenge mange profesjonsutdannelse vies liten oppmerksomhet i Nord-rapporten.

Rapporten viser også til dårlig bygningsmessig kvalitet ved NORD i Namsos. Det vil alltid være rom for at lokaler kan og bør endres, men Nord Namsos har gjennom årene fått en god del opprustning og fremstår som tilsynelatende godt funksjonelt i forhold til bruk. Lokalitetene som studenten bruker er av nyere dato, og vi hører ingen klage om dårlige undervisningsbygg fra studentene. Samtidig er vi trygg på at utleier Namsos kommune står beredt til å bygge ut og tilpasse tidsriktige lokaler.

Som sykepleiere og praksisveiledere er vi svært opptatt av at våre studenter kan bli potensielle kollegaer som utdannete sykepleiere. Vi jobber kontinuerlig sammen med Nord universitet for å gi studentene en god praksis. Praksis utgjør 50% av studietiden regelmessig.

Vi opplever at vi har et godt samarbeid innenfor praksisfeltet og utdanningen. Vi har hyppig kontakt i løpet av praksisen både i obligatoriske vurderingssamtaler, oppstartsamtaler og refleksjoner med lærer og praksisveileder sammen. Vi jobber godt sammen for at studentene skal bli dyktige sykepleiere som samfunnet trenger.

Som veiledere møter vi sammen med studenten før de skal ut i praksis. Dette er viktige møtepunkter som utvikler kjennskap til hverandre og som igjen skaper trygghet for studentene og er et godt grunnlag for mest mulig lærings i praksis.

Med en eventuell ny struktur, uten heltidsstudier i Namsos, er det grunn til å stille spørsmål om hvordan forberedelser til praksis, hyppig dialog og god veiledning skal være gjennomførbart i praksis når studentene bor og studerer langt unna praksisstedet.

Vi er heller ikke trygg på at strukturforslaget er til det gode for lærerkreftene som skal samles i Levanger og Bodø. Det vil neppe være effektivt å forflytte lærere til og fra eksempelvis Namsos for å delta i de mange og viktige møtene i den åtte uker lange praksisperioden.

Vår opplevelse er at Namsos-sykepleierne er dyktige, og holder høy kvalitet. Det hevdes at det er høyt frafall på studenter i Namsos, de siste 2 årene har dette vært i endring. I år har det vært stor pågang på praksisplasser i 2. året slik at vi har økt opp antall praksisplasser.

Gjennomføringsprosenten påpekes også som lavere for studentene i Namsos, og det oppleves at det knyttes opp i mot dårligere utdanning. På Erfaringskonferansen for veiledere i vår fikk vi presentert et prosjekt fra en radiografutdanning som endret sin oppfølging av studentene til tettere samarbeid mellom praksisfeltet og utdanning. Dette resulterte til noe høyere strykprosent. Dette ble satt i sammenheng med tettere oppfølging, og bedre kvalitet. Kan det tenkes at også dette kan være noe av årsaken til at studenter i Namsos stryker? Frafall er ikke ensbetydende med at studenten stryker. Andre grunner har vært permisjoner i forbindelse med graviditet og fødsel og overføringer til andre universiteter nærmere studentens hjemsted.

Er det ikke bedre å ha nyutdannede helsepersonell som har gode fagkunnskaper kontra å utdanne flest mulig? Vil du bli tatt hånd om av en sykepleier som vet hvorfor og hvilke tiltak som skal iverksettes når du og dine trenger hjelp, eller av den sykepleierens som gikk ut av det kullet på den skolen med flest uteksaminerte fordi ingen hadde tid til å følge opp vedkommende under utdanningen? Det er klart det er viktig og utdanne flest mulig sykepleiere på grunn av mangel på sykepleiere men det må ikke gå på bekostning av faglig kunnskap og kvalitet.

Både Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet har krav på seg for å kunne dekke opp det skrikende behovet for sykepleiere og helsepersonell i årene som kommer. Vi som arbeider i spesialisthelsetjenesten har per i dag ikke de samme rekrutteringsutfordringene som kommunehelsetjenesten - spesielt distriktene. Ved å legge opp til at studenter må reise lenger unna hjemsted for å ta utdanning, er etter vår mening ikke positivt for distriktene.

Om man ikke har mulighet til å pendel hver dag, er avstanden av stor betydning. Trøndelag er et stort geografisk distrikt, og avstanden vil ha betydning for mange fremtidig søkere. Ved å legge ned i Namsos svekkes distriktene, ikke bare i Trøndelag – men også i Nordland.

Et Distrikt-Norge med manglende sykepleietilgang ser vi allerede i dag. Etter hvert som dette sannsynligvis vil øke, vil det føre til at flere pasienter legges inn oftere i sykehus og blir liggende lengre på sykehus enn i dag, dette på grunn av manglende sykepleiekompetanse i kommunehelsetjenesten.

Er det et slikt ansvar dere i styret ved Nord universitet vil sitte med?