Hvem bestemmer?

Behov for endring i Lov om universiteter- og høyskoler?

Forskjell: Lovene for høyere utdanning og helse, har ikke kalibrerte beslutningsprosesser, når det gjelder regional organisering, skriver tidligere sykehusdirektør Reidar Tessem. 

Meninger

Universitets- og høyskoleloven sier følgende om typen forslag som styret i Universitetet Nord er forelagt om endring:

§ 9–2

4) Styret selv fastsetter virksomhetens interne organisering på alle nivåer. Organiseringen må sikre at studentene og de ansatte blir hørt.

Når det gjelder sykehus sier helseforetaksloven følgende om samme type forhold:

§ 30. Saker av vesentlig betydning

Foretaksmøtet i regionalt helseforetak treffer vedtak i saker som antas å være av vesentlig betydning for foretakets virksomhet eller løsningen av fastsatte målsettinger eller oppgaver. Det samme gjelder vedtak i andre saker som antas å ha prinsipielle sider av betydning eller som antas å kunne ha vesentlige samfunnsmessige virkninger, som:

1. Vedtak som kan endre virksomhetens karakter

2. Vedtak om nedleggelse av sykehus.

3. Omfattende endringer i sykehusstrukturen i helseregionen.

4. Omfattende endringer i tjenestetilbudet.

5. Vedtak om endringer i antallet helseforetak i helseregionen.

6. Vedtak om vesentlige endringer i opptaksområdet for helseforetak.

Det er en åpenbar forskjell mellom lovene på to store samfunnsområder, helse og høyere utdanning. Helseforetaksloven har både et punkt om samfunnsmessige forhold, vesentlige endringer, og har heller ikke delegert beslutningen til lokalt styre.

Den er plassert på høyt politisk nivå (statsråden). Når det gjelder universitet og høyskoler, er slike beslutninger delegert styret, og uten noe uttrykk for å ta samfunnsmessige hensyn. Der stopper det med ansatte og studenter. Statsråden sendte styret i Universitetet Nord et brev, for å gjøre dem oppmerksom på at de måtte ta inn samfunnsmessige forhold i sitt arbeid. Styret, på sin side, opptrådte fullt ut i pakt med loven. Politikerne gjør anslag, blir både opphisset og forferdet, men de har jo selv vedtatt lovene. Når det gjelder universitet og høyskoler har de delegert beslutninger om intern organisering til styret, og plassert seg selv på sidelinjen. Helseforetaksloven er som vi ser annerledes.

På Helgeland foregår det en svært opphisset debatt om sykehusstrukturen. Her er intet avgjort, debatten har høy temperatur og handler om ett sykehus (Mo i Rana) eller flere (også Sandnessjøen). Avgjørelsen blir ikke tatt av styret i Helgelandssykehuset, men vil ifølge loven (vesentlige endringer) havne på bordet til statsråden (politisk nivå). Når styret I Universitetet Nord får et forslag om å utradere Nesna som studiested, er de i sin fulle rett, ifølge loven.

Dette er en dramatisk situasjon for kysten av Helgeland (Sandnessjøen og området rundt). Både sykehus og universitet kan forsvinne.

Lovene for høyere utdanning og helse, har ikke kalibrerte beslutningsprosesser, når det gjelder regional organisering.

Samfunnet trenger endringer, men det er behov for å unngå silo tenking. Når statsråd Iselin Nybø må sende et eget brev til styret i Universitetet Nord, for å unngå at de gjør som loven sier, må jo denne loven endres slik at også styrene, i en så stor og omfattende samfunnssektor som universitet og høyskoler er, får redusert sine fullmakter og prosessene må ta samfunnsmessige hensyn.

Sentrale myndigheter må ta sitt ansvar når vi får problematikk som krever å samordne utviklingen regionalt eller på tvers av regioner. Da må de ha ei hånd på rattet.