Kvalitetsreformen – unngå politisk spill

  Foto: BJØRN TORE NESS

Meninger

Stortingsmeldingen 15 (2017 – 2018) Leve hele livet – en kvalitetsreform for eldre, ble iverksatt 1. januar i år og reformarbeidet skal pågå i 5 år.

Helsedirektoratet skriver om eldrereformens innhold at den består av 25 konkrete utprøvde løsninger på områder hvor det ofte svikter i tilbudet til eldre i dag. Løsningene bygger på hva ansatte, eldre, pårørende, frivillige, forskere og ledere har sett fungere i praksis. Hva som løfter kvaliteten på tjenestene og bidrar til en trygg og verdig alderdom.

I en tale om kvalitetsreformen uttalte forgjengeren til Sylvi Listhaug, Åse Michaelsen: «Vi kaller den regjeringens reform. Men det stemmer ikke. For løsningene som vi løfter fram i reformen, kommer jo ikke fra regjeringen. De kommer fra kommunene.

Første setning i Helse og omsorgskomiteens innledende merknader til saken lyder slik: Komiteen mener det er viktig og riktig at våre primære helsetjenester leveres av kommunene.

Hovedinnsatsen i kvalitetsreformen fra statens side skal ligge på fylkesmannsnivå. Her skal det finnes et kompetansemiljø som skal veilede kommuner, institusjoner og organisasjoner.

Det presiseres også at ansvarsfordelingen mellom stat og kommuner skal føres videre uendret, og at kommunene ikke blir pålagt nye oppgaver.

Så langt er det profesjonelt lagt til rette for engasjement og sterk motivasjon lokalt. Og det er helt nødvendig hvis reformen skal nå ut til oss eldre på en måte som løfter kvaliteten på de tjenestene vi etterspør.

I mellomtiden har vi fått ny Eldre- og folkehelseminister, Sylvi Listhaug. Hennes tilnærming til eldrereformen er så langt noe annerledes. I møter med mediene er det særlig to forhold hun vektlegger. Det ene er å få kjøkkenet og matlukta tilbake til sykehjem, og det andre er mer frivillighet i eldreomsorgen.

Mat og trivsel knyttet til måltider er åpenbart populært, riktig og viktig. Fint at statsråden bebuder tilskudd til kjøkken og måltider, men ansvaret forblir kommunens, og det er lokalt de må iverksettes nye rutiner.

Så til det partipolitisk forankrede utsagnet til Listhaug om at det skal bli større valgfrihet i eldreomsorgen. På landsbygda og i småbyene er det ingen som skjønner hva en slik valgfrihet kan innebære. Når en er gammel og hjelpetrengende hjemme eller i institusjon, er det umulig å se for seg at det rundt neste sving befinner seg et privat konkurrerende hjelpetilbud som er å foretrekke framfor det kommunale tilbudet.

Om en i fantasien skulle tenke seg at noe slikt kunne stå i beredskap, er det vanskelig å skjønne hvorfor det skulle være å foretrekke. Hos den private leverandøren av tjenester, som må tjene penger, er det sannsynlig at de som skal utfører arbeidet vil ha midlertidig ansettelse, lavere lønn, mindre forutsigbar arbeidsplan og dårligere pensjonsordning. Hva tilsier at en kan forvente å finne et bedre pleie og omsorgstilbud her?

Hvis Sylvi Listhaug holder fram med å omtale eldrereformen som FrP politikk, er jeg stygt redd for at reformen vil stagnere. I reformen er det fastlagt at forbedringene og løsningene forventes å bygge på hva ansatte, eldre, pårørende, frivillige, forskere og ledere har sett fungere i praksis. Det er helt sikkert mye å gå på for å få hevet kvaliteten i den offentlige helse og omsorgstjenesten uten at det behøver å koste mye ekstra.

Men de som skal drive fram reformen, sammen med allerede ansatte i helse og omsorg, vil i de aller fleste kommunene være lite motivert hvis hensikten blir å fremme FrP politikk.

Vi som er eldre og alle som er motivert og allerede engasjert i kvalitetsreformen, fortjener alle at det også på nasjonalt nivå blir tenkt profesjonelt i de politiske lederrollene. Partipolitikk og symbolpolitikk bør utspilles på andre arenaer enn i tilknytning til eldrereformen, Leve hele livet.