Hvilken veg tar vi?

Tanker om tiden vi lever i

Vi trenger dem i en ellers så kald og etter hvert så egoistisk verden.

Meninger

Jeg blir betenkt når jeg hører og leser om kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp. Det har vi da alltid hatt i Norge de siste hundre år. Vi må også ta ansvar når vi blir fristet til forhold vi burde ha sagt nei til.

Moralske begreper er forsvunnet. I stedet kommer alle hjelperne (ekspertene) med råd om hvordan du skal unngå å bli gravid. Blir du likevel med barn, så kommer hjelperne med råd om hvordan du skal få fjernet fosteret fort og greit.

Det er greit: Vi kvinner vil bestemme. Vi som er eldre i dag, fikk lærdom både i moralske og etiske normer i fag som kristendom og helselære.

Hadde de nåværende egoistiske lovene virket for 80–90 år siden hadde verken jeg eller flere av mine søsken fått opplevd livet.

For å sette det i et perspektiv. Jeg er nummer sju i en søskenflokk på åtte. Mannen min var nummer fem i rekken av fem søsken. Her kan vi tenke.

Hva om våre mødre, som hadde fire barn, hadde sagt: «Nei, nå er det nok barn. Baby-tøyet er utslitt, jeg må ha nye bleier, skjorter osv. Nå vil jeg tenke på meg selv, få realisert noen av mine drømmer.»

Heldigvis tenkte de ikke slik. Et nytt barn tok de imot som en velsignelse. Dermed fikk vi leve opp og kjenne på hvor stor gave livet er. Hadde dagens normer vært trenden, da hadde ikke bare jeg og min mann blitt frarøvet livet, men også våre barn, barnebarn og oldebarn. Noe å tenke på.

Jeg forventer ikke at de unge i dag forstår problemene, som kan komme om noen år. Men derimot skulle vi forvente å ha politikere som kan historien. Det skremmer meg at så stor prosent av kvinner velger å ta bort barn med Downs syndrom. Jeg har jobbet med barn med forskjellig syndrom, blant annet Downs- og Williams-syndrom. Disse barna er de gladeste og livligste til å ville lære og mestre ting.

De viser glede over hvert skritt de tar i lærdom og er til stor inspirasjon for dem som hjelper dem. De er så positive at du må bare bli glad og enda ivrigere til å lage oppgaver, som de kan mestre etter hvert. De viser ekte glede, for å bruke skriftens ord «Rene av hjertet». Vi trenger dem i en ellers så kald og etter hvert så egoistisk verden.

Jeg vil også si noe om seksualundervisninga til barn. Da jeg tok spes.ped. utdannelse i Bergen i 1979/80 hadde vi topp forelesere. Spesialister i enkelte fag blant annet «Menneskets seksuelle utvikling». Den har tre faser. Den første i treårsalderen, den andre rundt seks-alderen, den tredje i puberteten.

Når barn er tre år burde de ikke ligge på foreldrenes soverom. I den andre fasen skulle vi være oppmerksom på om et barn var spesielt opptatt av disse følelsene. Da skulle vi ikke bemerke, men avlede. Da går denne perioden over uten at barnet blir opptatt av disse følelsene, som kan virke forstyrrende hvis de får utfolde seg.

Nå ser vi en annen teori i praksis. Her skal barna ha skikkelige opplysning om alt som har med intimitet å gjøre fra de går i barnehagen.

Det viser seg at barn og unge blir mer usikre og opptatt av sex. Et eksempel fra spørrespalten i avisa Aftenposten. En 14 år gammel gutt spør. «Kan du fortelle meg er jeg homofil? Har prøvd meg både på gutter og jenter.» Svaret fra sexologen: «Du får bare fortsette å prøve, så finner du det ut.»

Siste NRK-bekymring så vi under en nyhetssending. At 10-års gamle jenter legger ut nakenbilder av seg selv. For meg ser det ut som disse «ekspertene» fremmer tidlig seksuell debut. Det er galt å fortrenge lysten. Moral er det helt slutt å snakke om. Kristendommens 10 bud vet de ikke hva er lenger.

Tanker som kommer. «Hvordan blir familielivet? Stort oppslag i VG Helg 27. januar 2018: Viser tre ektepar flettet i hverandre. «Bli lykkelig med flere sexpartnere.» Det kalles POLYAMORI, det betyr flere kjærlighetsforhold samtidig. Hva skal en si?

Seksualiteten som var ment å være noe fint mellom en kvinne og en mann, stifte familie og være tro mot hverandre. Hvorfor snakkes det så mye om psykiske problemer spesielt blant våre unge i dag?

Til ungdommen: Spør deg selv. Hva vil jeg med mitt liv? Vil jeg ha familie? Vil jeg ha en/ei som har hoppet fra den til den andre i seksuell nytelse, eller vi jeg ha ei/en som har prøvd å leve etter moralske normer?

Ja, jeg vet at vi lever i annen tid. Men skal vi ikke kjempe for våre moralske verdier som gitt oss og våre barn et trygt og godt liv?

Et av rådene til unge jenter, som jeg merket meg fra NAs rådgiver helse 16. mars 2018. Sitat: «Så dersom det kommer en sommerdag eller to til sommeren og du tenker at det hadde vært deilig å la puppene flagre fritt, så la de nå endelig gjøre det, for det er virkelig ikke ditt ansvar at puppen din kan få andre til å tenke på sex.»